Telenor mener: Totalforsvaret trenger et taktskifte
For å bygge motstandskraft må det mer til enn gode intensjoner og strategidokumenter. Det fordrer et taktskifte, målrettede investeringer og et regelverk som er tilpasset dagens og morgendagens utfordringer.
Skal vi lykkes med å bygge mer motstandskraft, må private aktører integreres tettere i de formelle strukturene for beredskap og krisehåndtering. I dagens samfunn er kritiske funksjoner uløselig knyttet sammen. Myndighetene må derfor gi næringslivet den plassen rundt bordet som situasjonen krever. Ressursene må finne sammen, prioritere sammen, øve sammen. Et reelt partnerskap på tvers av sektorer er avgjørende for å håndtere fremtidige kriser og konflikter.
Vi i næringslivet skal ta vår del av ansvaret. Telenor har over tid investert betydelige midler i å gjøre våre nettverk mer robuste. Disse investeringene skal sikre at kritisk digital infrastruktur tåler både et våtere og villere klima, samtidig som den står imot et økende antall sikkerhetstruende hendelser.
Det er viktig å huske at beredskap ikke bare handler om de store og dramatiske scenariene. Cyberangrep, ekstremvær og digital svindel rammer mennesker, virksomheter og samfunn hver eneste dag. Totalforsvaret må derfor bygges nedenfra og opp, med utgangspunkt i utfordringene vi allerede møter i hverdagen. Robusthet som fungerer i fredstid, er et avgjørende fundament for robusthet i krise og krig.
Vi må også erkjenne at beredskap koster, og at det tar tid å utvikle og bygge den motstandskraften samfunnet trenger. Skal vi være rustet for alvorlige kriser eller krig, må vi investere i robusthet i fredstid. Myndighetenes signaler om å prioritere beredskap i offentlige anskaffelser er tydelige, men nå er tiden inne for handling. Offentlig sektor, med sin betydelige innkjøpsmakt, må gå foran og bidra til et velfungerende marked for sikkerhet og robusthet ved å reelt vektlegge disse hensynene i sine anskaffelser.
Det må også settes av offentlige midler til tiltak som går utover det som med rimelighet kan forventes av kommersielle virksomheter, men som er nødvendige for samfunnets samlede motstandskraft. Samfunnskritisk beredskap kan ikke finansieres uten at noen tar regningen. Det er behov for en tydelig avklaring rundt statlige bidrag når det gjelder tiltak som innrettes for alvorlige kriser og krig, fremfor «ad hoc-løsninger» fra sak til sak eller generelle formuleringer som i Nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur som «forutsetter betydelig statlig og kommersiell finansiering».
Noen tiltak er så kostnadskrevende, omfattende eller så viktige for så mange at de bør få status som nasjonale løft. I forbindelse med den Foto: Martin Fjellanger / Telenor Norge 9 Telenor mener: Totalforsvaret trenger et taktskifte varslede langtidsplanen for sivil beredskap har regjeringen pekt ut tre samfunnsområder som skal prioriteres først: kraftforsyning, digital infrastruktur og transport. I det digitale domenet – med alle sine gjensidige avhengigheter – er utfall i strømnettet antagelig den viktigste enkeltstående risikoen som mange tjenester er utsatt for. Det er derfor samfunnsøkonomisk rasjonelt at staten bidrar til en særlig innsats i å øke robustheten i aksessnettene for strøm, for eksempel ved å finansiere anbefalte sikringstiltak og øke reparasjonsberedskapen, og for å styrke kritisk transport- og kommunikasjonsinfrastruktur som understøtter Forsvaret og totalforsvarets behov.
Det er positivt at det etter hvert har vokst frem en bred politisk enighet om betydningen av nordisk sikkerhetssamarbeid. Norge, Sverige og Finland tar fortsatt i stor grad utgangspunkt i å beskytte kritisk infrastruktur innenfor egne landegrenser. Samtidig vil både nasjonal og regional motstandskraft styrkes dersom vi i større grad legger til rette for nordiske løsninger. Et tettere samarbeid vil også kunne bidra til økt innovasjon og sterkere konkurransekraft i regionen.
Ved å åpne for at kritisk infrastruktur for ett nordisk land kan lokaliseres i et annet, styrke de digitale forbindelsene øst-vest og legge til rette for drift av kritisk infrastruktur på tvers av landegrensene, kan vi bygge et mer robust og motstandsdyktig Norden. Dagens sikkerhetslovgivning, ekomregelverk og øvrige relevante regelverk er ikke tilpasset en slik integrasjon. Til tross for svært uttalte ambisjoner bl.a. i Nasjonal sikkerhetsstrategi og Nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur, haster det med at norske myndigheter tar en lederrolle i arbeidet med å utvikle et nordisk rammeverk som muliggjør denne typen samarbeid. Avstanden mellom politiske ambisjoner og konkret handling er fortsatt betydelig.
Nordområdene er Norges viktigste strategiske region. Samtidig er den digitale infrastrukturen som samfunn, beredskap og forsvar er avhengige av sårbar. Robusthet og sikkerhet i nord må reelt og umiddelbart løftes til et enda tydeligere nasjonalt satsingsområde, med konkrete investeringer, tydelige prioriteringer og et forpliktende offentlig-privat samarbeid. Kort sagt: en målrettet og sektorovergripende satsing på digital robusthet i nord.
Skal totalforsvaret lykkes, må det mer til enn gode intensjoner og strategidokumenter. Det fordrer et taktskifte: ambisjonene må omsettes til praktisk samarbeid, målrettede investeringer og et regelverk som er tilpasset dagens og morgendagens utfordringer. Først da kan vi bygge den motstandskraften som kreves i en mer urolig tid.
at de mest sentrale næringslivsaktørene med nøkkelroller iht. NATOs syv grunnleggende forventninger til motstandsdyktighet, integreres tydeligere i øvre del av beredskaps- og krisestrukturen og ikke bare i sektorvise beredskapsråd, samt at det i større grad legges til rette for deling av relevant trusselinformasjon for å styrke den tverrsektorielle situasjonsforståelsen
at offentlig sektor bruker sin innkjøpsmakt til å gjøre sikkerhet, robusthet og beredskap til konkurransefortrinn og dermed bidra til å bygge et velfungerende marked for slike tjenester og produkter
at det etableres forutsigbare finansieringsmodeller for samfunnskritisk beredskap, inkludert statlig medfinansiering av tiltak som går utover det som med rimelighet kan forventes av kommersielle virksomheter, og at større beredskapstiltak med bred samfunnsnytte – som økt robusthet i aksessnettene for strøm – løftes fram som nasjonale satsinger med tilhørende statlig finansiering
at motstandsdyktigheten i kritiske samfunnsfunksjoner styrkes gjennom et tettere nordisk samarbeid, og at norske myndigheter tar en lederrolle i tilpasningen av regelverk og rammebetingelser slik at kritiske tjenester i større grad kan leveres på tvers av nordiske landegrenser