Beredskap koster – og regningen må fordeles klokt
Norge trenger et næringsliv som leverer, også når det virkelig gjelder.
Skrevet av Ole Erik Almlid, Administrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon
I en tid med økende sikkerhetspolitisk uro og et mer komplekst trusselbilde, stilles det nye og strengere krav til bedrifters beredskap. Men når forventningene øker raskere enn betalingsviljen, må vi stille det grunnleggende spørsmålet: Hvordan finansierer vi den motstandskraften samfunnet er avhengig av? Norge går inn i en tid der beredskap ikke lenger er et nisjeansvar for noen få aktører, men en forutsetning for velfungerende markeder, tjenester og samfunn. Kravene til næringslivet skjerpes – gjennom sikkerhetslov, europeiske regelverk som CER og NIS2, og gjennom tydeligere signaler fra myndighetene. Bedrifter må planlegge for kriser som går langt utover normal drift: digitale angrep, bortfall av kritiske innsatsfaktorer, svikt i logistikk og i ytterste konsekvens krig.
Dette er nødvendig. Men det er ikke gratis.
For å møte disse kravene må virksomheter investere i tiltak som redundans, lagerhold, alternative leveranser, sikkerhetsløsninger og kompetanse. Dette er investeringer som ofte ikke gir direkte avkastning i fredstid. De binder kapital og kan svekke konkurransekraften på kort sikt. Samtidig er betalingsviljen i markedet begrenset. Kundene etterspør i varierende grad beredskap, og i praksis er det få som er villige til å betale for den.
Dermed oppstår et grunnleggende dilemma: Samfunnet trenger robuste virksomheter, men markedet premierer effektivitet og lave kostnader. En bedrift som tar vesentlig større beredskapskostnader enn sine konkurrenter, kan på kort sikt få en konkurranseulempe. Resultatet kan bli det motsatte av det vi ønsker: at nødvendige investeringer uteblir. Alle ser behovet for økt motstandskraft, men ingen enkeltaktør har tilstrekkelig gode grunner til å bære kostnaden alene. Da blir det underinvestering.
Her må vi være tydelige: Finansiering av samfunnets beredskap er en statlig kjerneoppgave. Det betyr ikke at staten skal betale for alt. Næringslivet skal og vil ta ansvar for egen sikkerhet og dekker vanligvis etterlevelse av lovpålagte krav. Men når myndighetenes krav og forventninger går utover det som kan bæres av markedet alene, må også finansieringen reflektere dette.
Et velfungerende totalforsvar bygger på et samspill mellom stat og næringsliv. Staten setter retning, definerer krav og prioriterer. Næringslivet leverer kapasitet, innovasjon og gjennomføringsevne. Men dette samspillet forutsetter klare rammer og forutsigbarhet. I dag er det fortsatt for uklart hvor ansvaret går når det gjelder finansiering av beredskapstiltak som ikke er direkte lovpålagte, men som likevel blir lagt til grunn.
Vi må derfor ta noen viktige grep.
For det første må myndighetene bli tydeligere på hvilke krav og forutsetninger som faktisk gjelder for næringslivet i krise og krig. Uklarhet skaper usikkerhet, og usikkerhet gir lavere investeringsvilje. Bedrifter trenger et klart bilde av ansvar, roller og krav for å kunne planlegge og prioritere riktig.
For det andre må vi utvikle finansieringsmodeller som gjør det mulig å levere på kravene. Det kan være gjennom langsiktige kontrakter, beredskapsavtaler, offentlige anskaffelser eller andre virkemidler som gir riktige insentiver til å investere i motstandskraft. I dag vektes pris ofte tyngst. I fremtiden må vi i større grad verdsette robusthet, redundans og leveransesikkerhet. Gode rammer kan redusere risikoen for den enkelte virksomhet og gjøre det mulig å ta nødvendige investeringer.
NHOs medlemsundersøkelse fra juni 2026 er tydelig: Bedriftene etterspør mer informasjon og veiledning fra myndighetene, bedre økonomiske ordninger og klarere rolle- og ansvarsdeling. Medlemsundersøkelsen gir også et klart signal om at næringslivet både vil og kan bidra mer, dersom rammebetingelsene er på plass. For det tredje må konkurransekraftperspektivet stå sentralt i politikken. Et robust næringsliv er en forutsetning for et robust samfunn. Dersom kravene til beredskap utformes slik at de svekker norske virksomheters evne til å konkurrere, undergraver vi på sikt vår egen motstandskraft. Vi må unngå en situasjon der beredskap også blir en konkurranseulempe.
Et siste poeng er behovet for bedre kunnskapsgrunnlag. Beredskapstiltak er ofte vanskelige å måle nytten av i forkant. Nettopp derfor er gode konsekvensutredninger avgjørende. Vi må forstå både direkte og indirekte effekter av tiltak – og hvordan svikt i én del av systemet kan forplante seg til andre sektorer. Klok ressursbruk forutsetter bedre innsikt.
Samtidig skal vi vokte oss for å tro at staten kan løse alt. Næringslivet er ofte best til å utvikle effektive løsninger, tilpasse seg og drive innovasjon. Et konkurransedyktig næringsliv er i seg selv en bærebjelke i vår nasjonale beredskap.
Norge har et sterkt utgangspunkt. Vi har tillit mellom aktørene, høy kompetanse og et næringsliv som ønsker å bidra. Men da må vi rigge systemet riktig. Beredskap koster. Spørsmålet er ikke om vi skal ta regningen, men hvordan vi fordeler den, på en måte som både styrker samfunnets sikkerhet og bevarer et konkurransedyktig næringsliv.
