Totalforsvaret er langt mer enn bare Forsvaret
Totalforsvaret er ikke bare myndighetenes ansvar. Det avhenger også av befolkningens evne til å håndtere kriser, bidra til fellesskapet og styrke samfunnets samlede motstandskraft.
Skrevet av Tonje Grunnan, sjefsforsker, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
Regjeringen har utpekt 2026 til Totalforsvarsåret. Målet er at Norge skal bli bedre rustet til å møte alvorlige sikkerhetspolitiske kriser og krig. At totalforsvaret angår hele samfunnet, er et budskap som både kong Harald og forsvarssjefen har løftet fram. I sin siste nyttårstale la kong Harald vekt på betydningen av en befolkning som står samlet og bidrar når det trengs. Forsvarssjefen har på sin side uttalt at totalforsvaret er langt mer enn bare Forsvaret – det innbefatter hver enkelt av oss. Totalforsvaret er ikke bare myndighetenes ansvar. Det avhenger også av befolkningens evne til å håndtere kriser, bidra til fellesskapet og styrke samfunnets samlede motstandskraft.
Samtidig er det helt avgjørende at kritiske samfunnsfunksjoner fungerer også i krise og krig. Norske myndigheter har ved flere anledninger de senere år beskrevet dagens sikkerhetspolitiske situasjon som den mest alvorlige siden andre verdenskrig.
Hva er egentlig totalforsvaret?
Kort forklart er totalforsvar gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og sivile aktører i hele krisespekteret: fred, krise og krig. Det handler imidlertid ikke bare om samarbeid, men også om evne. Tanken er at vi skal utnytte samfunnets samlede ressurser. Det vil si at Forsvaret skal støtte sivile beredskapsetater i fredstidskriser, og sivile myndigheter skal støtte Forsvaret i krise og krig. Dette er grunntanken i norsk beredskap.
Hvis vi går tilbake til andre verdenskrig, viste erfaringene fra okkupasjonen at det var behov for en robust forsvarspolitikk og omfattende mobilisering av samfunnets ressurser. Norge var ett av stiftelseslandene da NATO ble opprettet i 1949. Fra 1950-tallet ble totalforsvaret videreutviklet som en sentral del av norsk beredskap, basert på at sivile ressurser og samfunnsfunksjoner skulle kunne støtte Forsvaret i krise og krig. Sivil infrastruktur ble på denne måten integrert i den nasjonale forsvarsplanleggingen. Under den kalde krigen var invasjonsforsvar og mobilisering sentrale elementer. Etter den kalde krigen ble forsvarspolitikken dreid mot internasjonale operasjoner, og betydningen av totalforsvaret ble redusert. I denne perioden ble oppmerksomheten i større grad rettet mot samfunnssikkerhet, håndtering av sivile kriser og Forsvarets støtte til sivile myndigheter. Etter 2014 har imidlertid et mer krevende og uforutsigbart sikkerhetspolitisk miljø ført til økt oppmerksomhet om totalforsvaret. Etter den russiske fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022, og med dette et skjerpet sikkerhetspolitisk bilde i Europa, har totalforsvaret fått fornyet aktualitet. Gitt sikkerhetssituasjonen Norge står i, er det satt i gang omfattende utvikling innen totalforsvarsarbeidet innen alt fra utvikling av kommunalt planverk, til gjennomføring av større nasjonale øvelser og arbeidet med den første langtidsplanen for sivil beredskap.
Dagens totalforsvar innebærer gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunnet for å forebygge, håndtere og gjenopprette samfunnet etter kriser, væpnet konflikt og krig. Det handler ikke bare om å støtte Forsvaret i krig, men også om å sikre at samfunnet fungerer under alvorlige kriser. Nasjonal beredskap og forsvarsevne forutsetter samarbeid mellom offentlige myndigheter, Forsvaret, næringsliv, frivillige organisasjoner og befolkningen. Forsvarets operative evne er avhengig av sivile aktører blant annet for transport, drivstoff og energiforsyning, matforsyning, elektronisk kommunikasjon, vedlikehold og reparasjon av materiell og entreprenørtjenester. I dag er totalforsvaret et grunnleggende prinsipp for nasjonal sikkerhet, beredskap og motstandskraft i Norge.
Hvem har ansvar når samfunnet settes på prøve?
Når samfunnet settes på prøve, i krisetid og krigstid, er det mange aktører og funksjoner som blir utfordret. Totalforsvaret er ikke én organisasjon. Både sivile myndigheter og Forsvaret har ansvar og roller for å få samfunnet til å fungere best mulig. I tillegg er enkeltindividene, de frivillige og ikke minst det private næringslivet også sentrale bidragsytere til samfunnets beredskapsevne.
Alle disse gruppene har ansvar for å bidra når krisen kommer. For å forstå hvordan totalforsvaret fungerer i praksis, er det nødvendig å se nærmere på hvilke roller, ansvar og forventninger som knytter seg til offentlige myndigheter, Forsvaret, næringslivet, befolkningen og frivilligheten.
Totalforsvaret skal bidra til å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner og beskytte befolkningen i fred, krise og krig. I Totalforsvarsåret 2026 fremhever Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i tillegg understøttelse av Forsvaret, vertslandstøtte og styrking av befolkningens motstandskraft som viktig prioriterte områder.
Offentlige myndigheter
På sivil side har vi flere organisatoriske nivåer: lokalt, regionalt og statlig nivå. Disse har ulike ansvar, roller og oppgaver i krise og krig. Kommunene er førstelinjen i krisehåndteringen. De har ansvar for kritiske tjenester for befolkningen og er nærmest krisen når den inntreffer. Statsforvalteren har en regional samordningsrolle og er bindeleddet mellom stat og kommune. Staten, ved regjeringen og departementene, har det overordnede ansvaret for sikkerhet og beredskap og skal legge til rette for at samfunnet fungerer også under kriser, væpnet konflikt og krig.
I tillegg har vi nødetatene, det vil si brann- og redningsvesenet, politiet og helsevesenet, samt Sivilforsvaret. Sivilforsvaret er en statlig forsterkningsressurs som kan bistå med blant annet varsling, evakuering og redningsinnsats.
Utvikling av planverk, gjennomføring av øvelser og samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer er sentrale oppgaver for det offentlige. Arbeidet bygger på de fire grunnleggende beredskapsprinsippene: ansvars-, likhets-, nærhets- og samvirkeprinsippet.
Forsvaret
Forsvarets hovedoppgave er suverenitetshevdelse og forsvar av landet. Forsvaret skal beskytte Norge mot sikkerhetspolitiske kriser, væpnet konflikt og krig, samt bidra til avskrekking og kollektivt forsvar gjennom NATO-samarbeidet.
Samtidig er Forsvaret avhengig av sivil kompetanse og sivilt utstyr som det ikke selv besitter for å kunne løse sine oppgaver over tid. Dette kan blant annet være innen transport, logistikk, helse, energi og kommunikasjon. Dersom Norge trenger forsterkninger fra NATO-allierte, er det avgjørende at sivile ressurser som havner, flyplasser, veier og innkvartering kan tas i bruk for et vellykket alliert mottak og videre forflytning av styrker.
Forsvarets operative evne er derfor helt avhengig av at sivilsamfunnet fungerer under store påkjenninger. Heimevernet har en særstilling i det sivilmilitære samarbeidet, med lokal forankring over hele landet, samtidig som det bistår og samarbeider med sivile myndigheter.
Det handler ikke bare om å støtte Forsvaret i krig, men også om å sikre at samfunnet fungerer under alvorlige kriser.
Næringslivet
Private virksomheter eier og driver store deler av den kritiske infrastrukturen i samfunnet, som telekommunikasjon, energiforsyning, digitale tjenester samt sentrale deler av mat- og drivstofforsyningen. Næringslivet har med andre ord en nøkkelrolle i totalforsvaret. Det er en forventning om at næringslivet leverer kritiske varer og tjenester i hele krisespekteret. Svikter noen av disse samfunnsfunksjonene, vil det raskt påvirke mange andre deler av samfunnet. Bedriftene må både tenke gjennom egen sårbarhet og planlegge hvordan de kan opprettholde drift under en krise, samtidig som de vurderer hvilke konsekvenser et bortfall av varer eller tjenester kan få for resten av samfunnet.
Myndighetene har de siste årene løftet fram næringslivet som en stadig viktigere del av totalforsvaret, blant annet i totalberedskapsmeldingen. Likevel opplever mange virksomheter uklarhet om egen rolle i totalforsvaret. De har etterlyst tydeligere forventninger rundt hvordan de skal samarbeide med myndighetene og Forsvaret, hvilke planer de forventes å ha og hvilke leveranser og bidrag de forventes å stille med i en alvorlig beredskaps- eller sikkerhetssituasjon.
Enkeltindividene og frivilligheten
Enkeltindividene i samfunnet har ansvar for egenberedskap og for å kunne klare seg selv i en periode på opptil en uke med bortfall av kritiske tjenester som strøm, vann og mat. Jo flere som klarer seg selv, jo mer kapasitet får myndighetene til å hjelpe dem som trenger det mest, om det er flom eller krig. Beredskapsrådene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er distribuert til alle husstander og omfatter råd knyttet til blant annet hvilken mat som tåler lagring, antall liter vann som dekker minimumsbehovet, alternative varmekilder, nødvendige medisiner og hygieneartikler. I tillegg gir myndighetene råd om hvordan man kan samarbeide med andre og dele på ressurser i krisesituasjoner samt hvilke informasjonskanaler som bør oppsøkes og benyttes. Desinformasjon og påvirkning er en del av dagens trusselbilde og er faktorer som kan påvirke vår tillit til myndighetene.
Den enkelte innbygger har lokalkunnskap som er en uvurderlig ressurs for andre aktører innen krisehåndtering, og mange kanaliserer denne kunnskapen gjennom deltakelse i frivillige beredskapsorganisasjoner. De frivillige utgjør en viktig del av den norske beredskapen og bidrar med ressurser, kompetanse og kapasitet som understøtter offentlige myndigheter før, under og etter kriser.
Fra roller og ansvar til samvirke
Selv om roller og ansvar er viktige, fungerer totalforsvaret bare dersom aktørene virker sammen. I dette ligger evne til å samarbeide, dele informasjon og samordne innsats på tvers av sektorer og nivåer. Samhandling må bygges før krisen oppstår, og dette er blant annet noe som gjøres gjennom øvelser. Noen øvelser gjennomføres som skrivebordsøvelser, mens andre er feltøvelser. Det viktigste er at sivile og militære aktører øver sammen. Gjennom øvelser får aktørene økt kunnskap om hverandre, samtidig som de bygger nettverk og tillit. Dette er sentrale forutsetninger for et velfungerende totalforsvar. Næringslivet og frivillige beredskapsorganisasjoner har de senere årene fått en mer fremtredende plass i totalforsvarsarbeidet gjennom deltakelse i ulike samarbeidsarenaer, planprosesser og øvelser. Dette gir økt kjennskap mellom aktørene og bidrar til å styrke samarbeidsevnen. Erfaringer og forskning viser at totalforsvaret må bygge på en felles forståelse av utfordringene samfunnet står overfor.
Hva kjennetegner egentlig et godt totalforsvar? I FFI-rapporten «Styrker og svakheter i totalforsvaret» fremheves tre sentrale områder som vil være avgjørende fremover: samfunnets motstandskraft, situasjonsforståelse, og vilje og evne til gjensidig støtte og samarbeid.
God motstandsdyktighet handler om at kritiske samfunnsfunksjoner som strøm, vann og helsetjenester tåler påkjenning over tid. Også private virksomheter og befolkningen må forberede seg på belastningen ved å stå i langvarige kriser. Et annet grunnleggende forhold er tverrsektoriell situasjonsforståelse. Det vil si at sivile og militære aktører har et felles bilde av situasjonen og avhengighetene mellom dem. De forstår hva som skjer på tvers av sektorgrenser. Et tredje poeng er at vilje og evne til gjensidig samarbeid ikke bare må være til stede i teorien, men må skje i praksis når presset er størst.
Et godt totalforsvar handler også om å ivareta befolkningen når samfunnet rammes av en alvorlig hendelse. En FFI-rapport om humanitære behov i krig viser at jo bedre samfunnets underliggende motstandsdyktighet er før krisen treffer, jo bedre er utgangspunktet for å beskytte sivilbefolkningen når den faktisk rammes. Samtidig peker analysen på at beskyttelse av sivilbefolkningen er et område hvor det fortsatt er sårbarheter og utfordringer som krever økt oppmerksomhet. I forbindelse med Totalforsvarsåret 2026 er flere av disse utfordringene blitt satt på dagsorden. Det pågår blant annet arbeid med å videreutvikle evakueringsplaner og oppdatere regelverk knyttet til tilfluktsrom.
FFIs forskning på frivillige beredskapsorganisasjoner viser at de utgjør en viktig beredskapsressurs, men at kapasitetene er ulikt fordelt i landet. Ressursene gir mest effekt om aktørene kjenner hverandre og trener sammen, og dette er etablert før krisen oppstår. Frivilligheten representerer en viktig reservekapasitet i totalforsvaret som i større grad bør planlegges inn i beredskapen.
Motstandskraft er et felles prosjekt
Totalforsvaret er summen av mange aktørers innsats, men styrken ligger i forbindelsene mellom dem. Totalforsvaret er ikke bare et system av aktører, men også et system av relasjoner. Kvaliteten på relasjonene mellom aktørene er ofte vel så viktig som kapasiteten hos den enkelte aktør.
Det forventes noe av alle samfunnsnivåer, fra privatpersoner og næringsliv, til kommuner og staten, for å bygge et sterkt og tydelig totalforsvar og motstandskraft i samfunnet. Uten at alle bidrar kommer vi ikke i mål når krisen står på døra. Vi er avhengige av at alle bidrar. Det er også slik at vi ikke må vente på beskjed om hva vi skal gjøre, men kan starte forberedelser selv. Dette gjelder for alle aktørene i totalforsvaret.
I 2026 har myndighetene lagt vekt på å styrke Norges totalforsvar. Det er et år både for handling og ny kunnskap. Gjennom oppdatering av beredskapsplanverk som mange etater har jobbet med gjennom flere år, pågående revidering av forskrifter for bygging av tilfluktsrom, og gjennomføring av en stor, nasjonal totalforsvarsøvelse, er målet å øke samfunnets beredskaps- og krisehåndteringsevne. Norge har gode forutsetninger for å få til dette ettersom samfunnet vårt preges av stor grad av tillit, frivillighet og etablert samvirke. Evnen må imidlertid vedlikeholdes gjennom egenberedskap, planlegging, øving og samarbeid. På denne måten bygges, kontinuerlig i hverdagen, den motstandskraften som samfunnet trenger for å fungere under krise og krig.
Under samme tak – en del av samme løsning
Bidrag fra Obos
Hvordan man jobber med beredskap i borettslag og sameier, ble tidlig satt på agendaen i OBOS. Det har vært prioritert siden OBOS’ årlige høstseminar i 2024, da vi fikk med oss DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) på våre åtte høstmøter rundt om i landet.
I 2025 lanserte OBOS sammen med Røde Kors en beredskapskasse for boligselskaper med vanndunker, matrasjoner og andre nødvendigheter til en krise.
I etterkant har stadig flere boligselskaper økt bevisstheten rundt beredskap. Tilfluktsrom er ryddet for gamle sykler, trimapparater og pappesker, analoge beredskapsplaner er laget og hengt opp og noen har også gått til innkjøp av et felles beredskapslager – eller engasjert beboerne til å anskaffe sitt eget.
Det er god beredskap i godt samhold, samarbeid og naboskap, da behovene og ferdighetene blant hundrevis av beboere naturligvis vil være svært ulike.
Engasjementet har økt videre i 2026. Årets andre utgivelse av OBOS-bladet var i sin helhet viet til tema beredskap. Også under OBOS-arrangementet Grønn uke 2026 sto beredskap igjen øverst på agendaen, men da rettet mot hva vi i OBOS og boligselskapene gjør for å være en del av beredskapen dersom man blir uten strøm, varme og nett over tid i en stadig mer digitalisert hverdag.
Vi ser en økt interesse for solcelleteknologi, alternative energi- og varmekilder og batteriteknologi slik at man kan koble seg på strømnettet for å spare kostnader, men også være selvforsynt med strøm i krisetilfeller.
Mineraler og totalforsvar
Bidrag fra Yara
Yara er en del av totalforsvaret. Ikke bare virksomheten i Norge. Produksjon på fem kontinenter og verdikjeder på alle verdenshav er tett vevd sammen. Ammoniakk og fosfat er innsatsmidler som brødfør verden, men som også bidrar til en rekke andre viktige samfunnsfunksjoner. Dessuten er fosfat en viktig mulig kilde til fremtiden, gjennom sjeldne jordarter. Yaras fabrikk i Porsgrunn er den eneste ammoniakkprodusenten i Norden og Storbritannia. I Finland har Yara den eneste fosfatgruven i Europa.
Produksjon av mineralgjødsel og andre kritiske innsatsfaktorer til samfunnet gjør Yara til en bærebjelke for matsikkerhet, næringsmiddelindustrien, transportsektoren, vann- og avløpssektoren, helsesektoren og en rekke andre viktige samfunnsområder. Uten stabile leveranser fra Yara ville store deler av matproduksjonen blitt sårbare. Andre viktige samfunnsfunksjoner kunne fått betydelige driftsutfordringer.
Samtidig har Yaras produksjon en rekke avhengigheter mot flere sektorer. Transport, EKOM og energi er avgjørende for Yaras drift. Uten stabil tilgang på disse er det krevende å opprettholde produksjonen. Risikostyring har vært viktig for Yara helt siden etableringen. I en tid preget av økende geopolitisk uro, fragmentering og mer komplekse trusselbilder har Yara forsterket sitt beredskapsarbeid. Selskapet jobber systematisk for å trygge tilgang på råvarer, opprettholde kontinuitet i produksjonen, beskytte infrastruktur og sikre forsyningslinjer. Dette omfatter fysiske sikkerhetstiltak, beskyttelse av industrielle digitale kontrollsystemer og tett samarbeid med relevante beredskapsaktører.
Yara har etablert en rekke interne mekanismer for å identifisere og håndtere trusler tidlig, samt å sikre at ansatte er godt trent i krisehåndtering. Selskapet arbeider aktivt for å gjøre verdikjedene mest mulig robuste. Tiltak som å spre råvarehandel geografisk og styrke logistikkberedskapen er viktige for å redusere sårbarheter.
Yara har et egenansvar for å bidra til å styrke nasjonal motstandskraft gjennom kompetanse, innovasjon og sikker drift – slik at samfunnet fungerer også i krisetider.