«Dexter»: 2000-tallets mest elskelige psykopat returnerer

Serier eldes ikke alltid med verdighet, og mye har skjedd i tv- og strømmeverdenen siden seriemorderen Dexter først dukket opp på norske skjermer i 2006. 

Likevel jubler jeg høyt over at serieklassikeren nå får ti nye episoder, med det som i praksis er en niende sesong. Mandag 8. november har «Dexter: New Blood» premiere på Paramount+, samtidig som det er fullt mulig å se alle de åtte klassiske sesongene i strømmearkivet.

Det er på tide å la seg fascinere av den sjarmerende og kalkulerende seriemorderen atter en gang. 

Få serier har gjort like stort inntrykk på meg som «Dexter» gjorde da jeg så den første gang - og først og fremst var det et utrolig høyt intensitetsnivå som begeistret.

På sitt beste har det knapt vært mer spennende thrillerserier de siste årene, kanskje med unntak av første sesong av «The Fall» og Netflix’ «You», to andre serier om mannlige seriemordere som skylder «Dexter» mye. 

Hvis du aldri har sett serien før (jeg er misunnelig!), får du et kort sammendrag her: «Dexter» følger Miami-politiets kriminaltekniker og blodsprutekspert Dexter Morgan (Michael C. Hall). En briljant fyr, men også en figur som selv erklærer at han er totalt blottet for følelser. 

Det viser seg altså at valget av karrierevei innen politiet ikke er tilfeldig. Dexter er nemlig seriemorder selv. 

Samtidig dreper han ikke uten uten grunn. Fosterfaren, som skjønte tegningen da Dexter som ung gutt begynte å utvise en usunn interesse for mishandlede dyr, lærte ham nemlig en «kode»: Å kun drepe mennesker som selv «fortjener» det. 

Og da er det jo praktisk å jobbe i Miami-politiet, med god tilgang på kriminelle svinepelser ingen kommer til å savne. 

«Dexter» er altså en seriemorder med et snev av moral. Han ønsker selv å føle, og vi som seere ønsker det samme. 

Så er ikke serien bare mørk. Tidsklemma som oppstår når Dexter forsøker å balansere rollen som familiefar og omsorgsfull bror, mens han også forsøker å finne tid til «hobbyen» sin, leder til en god dose komikk. Søster Debras hang til kreativ banning er det også lett å trekke på smilebåndet av.

Likevel er det når den er spennende, at «Dexter» virkelig briljerer. Og aller best er den når Dexter støter på karakterer som er enda sprøere enn ham selv.

I første sesong er det «The Ice Truck Killer» som Dexter både jager og beundrer. Seriemorderen er forbløffende lik ham selv, og det skal vise seg at de to har mer til felles enn sine morderiske aktiviteter. 

Også Dexters møte med «The Trinity Killer» i sesong fire gir en helt ny dimensjon til serien. John Lithgow er utsøkt ond, og storkoser seg helt åpenbart i hver scene han er med i.

Det hele kulminerer i en av de beste og mest brutale sesongavslutningene de siste to tiår. Hold på hatten!

Frem til den aller siste episoden ble sendt i 2013, hadde Dexter sjokkert, skremt og engasjert millioner av seere gjennom åtte år. 

Men slutten levde ikke opp til nivået, og siste episode i serien vakte sterke reaksjoner. Avslutningen ble omtalt som et svik og er blitt kalt den verste serieavslutningen i historien.

Det fine er at serieskaperne nå anerkjenner fansens reaksjon, og den svake seriefinalen trekkes nå fram som en av årsakene til at de ønsker å ta opp tråden. Flere av nøkkelpersonene som var med å lage de fire første sesongene (de klart sterkeste) er også med igjen. 

Handlingen i «Dexter: New Blood» foregår ti år etter sesongfinalen i småbyen Iron Lake, hvor Dexter lever med skjult identitet, har åpnet en jernvarehandel og fått seg kjæreste. Trivelig! Han har til og med sluttet å drepe folk. Men så inntreffer en rekke ubehagelige hendelser på Dexter’s nye hjemsted, og da begynner den mørke passasjeren han bærer inni seg å murre igjen.

Det er riktignok 15 år siden Dexter Morgan gjorde sitt inntog på tv-skjermene, og man skulle kanskje tro at serien har mistet noe av sin opprinnelige appell. Men da jeg begynte å se gamle sesonger om igjen, merket jeg at det var like lett å bli hekta. 

«Dexter» er full av uimotståelige cliffhangere (sesong fire og sju!), veldreide figurer (så fint det var å se Masuka igjen!) og unike rolleprestasjoner.