Film og serier

«The Offer»: Den elleville historien bak «Gudfaren»

Produksjonen av historiens største film var, om mulig, enda sprøere enn mafiahistorien som filmen skildrer.

Bilde fra The Offer på Paramount+.

Enten du spør en tilfeldig person på gata eller en filmprofessor: Sjansen er stor for at Francis Ford Coppolas mafiaepos «Gudfaren» vil dukke opp tidlig i samtalen når historiens viktigste og mest innflytelsesrike spillefilm skal kåres.

I år feirer den første delen av den ikoniske trilogien 50-årsjubileum.

Det markeres blant annet med den løst biografiske serien «The Offer», som baserer seg på produsenten Albert S. Ruddys strabasiøse og ofte spinnville erfaringer med å gjøre Mario Puzos suksessroman fra 1969 til film.

Den kanskje viktigste innsikten man som seer sitter igjen med etter ti episoder? At «Gudfaren» kjapt kunne endt opp som en av mange urealiserte ideer på et skrivebord i Hollywood.

Se Paramount+ med T-We

«Risikable» Pacino og Brando

Gnisningene mellom «Gudfaren»-teamet og de ekte gudfedrene er blant de viktigste dramatiske elementene i «The Offer» – som når Paramount-sjefen Robert Evans (Matthew Goode) finner en død rotte i senga på hotellrommet sitt på en tur til New York i 1970.  

I tillegg var det en rekke andre, mer prosaiske utfordringer knyttet til innspillingen – deriblant finansiering.

Colin Hanks spiller den nidkjære TV-sjefen Barry Lapidus, en av relativt få fiktive karakterer i serien, som er meget skeptisk til at manusforfatterne Coppola og Puzo skal få så mye som et rødt øre til å utvikle manuset.

Et annet skjær i sjøen var – utrolig nok, sett i ettertid – castingen av Marlon Brando og Al Pacino som Vito Corleone og sønnen Michael.

Sistnevnte var en relativt ukjent skuespiller før «Gudfaren», mens Brando av mange ble sett på som for upålitelig og risikabel til å kunne satses på. 

Et herlig tidsbilde

«The Offer» nytes best som et fargesterkt og overdådig snapshot av Hollywoods kanskje siste store kreative gullalder hittil – 70-tallet, der kunstneriske visjoner og kommersiell teft gikk opp i en høyere enhet.

Bilde fra The Offer på Paramount+.

Sannhetsgehalten i serien kan nok diskuteres. Den tross alt basert på «erfaringene» til Alfred S. Ruddy, som nå er 92 år gammel og bor i Canada, og «The Offer» nøler ikke lenge før den plasserer den hardt prøvede produsenten i helterollen.

Det som derimot ikke kan diskuteres, er seriens våkne øye for herlig tidskoloritt, kjappe replikker og typete karakterer.

Tidsånden er godt ivaretatt gjennom kostymene og miljøskildringene, og serien kan ses på som et kjærlighetsbrev – ikke bare til «Gudfaren», men til film generelt.

Splitter kritikerne

Det vil være en overdrivelse å si at «The Offer» har blitt unisont hyllet av anmelderne. Kritikken er tvert imot fordelt over hele spekteret, fra toppkarakter hos nettstedet Collider til brutal slakt hos IndieWire.

Bilde fra The Offer på Paramount+.

Med en spilletid på ti timer, er det selvsagt ingen ulempe å ha en ørliten interesse for «Gudfaren» og epoken den tilhører før du setter deg godt til rette i sofaen. Men «The Offer» er en medrivende og fargesterk fortelling som ikke krever ekspertise for å nytes.

Og jaggu kommer det mer snadder for «Gudfaren»-entusiaster snart, i form av filmen «Francis and the Godfather», som kan skilte med Barry Levinson som regissør og Jake Gyllenhaal, Oscar Isaac, Elisabeth Moss og Elle Fanning på rollelisten.  

Hvis tanken på den filmen gjør at hjertet slår litt ekstra hardt, er «The Offer» et tilbud du verken kan eller bør si nei til.