Tyske «Souls» er en intens og tankevekkende dramathriller

Det kan være lett å glemme, all den tid det kommer så mange gode serier fra USA, Storbritannia og Skandinavia, men det skapes strålende TV-underholdning også i resten av Europa. 

Ikke minst i Tyskland. Med serier som «Baylon Berlin», «Das Boot», «Krigens unge hjerter» og «Tyskland 83/86/89» har landet blitt en europeisk TV-nasjon å regne med, og prisbelønte «Souls» (SkyShowtime) føyer seg inn i rekken over kvalitetstunge tyske dramaer. 

Men der de førstnevnte seriene lener seg tungt mot sin troverdige tidskoloritt, utspiller «Souls» seg i vår egen tid – om enn med et handlingsforløp som både strekker seg bakover og frem i tid. 

I kjernen av begivenhetene finner vi en rekke uforklarlige hendelser som sammen kaster lys over de virkelig store spørsmålene – uten noensinne å henfalle til pompøsitet eller billige triks.

I «Souls» flettes tre tilsynelatende isolerte historier gradvis sammen til et større hele. Vi blir kjent med Allie (Julia Koschitz), som er fanget i en tidsloop og gjenopplever den samme dagen om og om igjen. 

At dette er den skjebnesvangre dagen ektemannen Leo (Laurence Rupp) skal omkomme som pilot i en mystisk flystyrt, gjør ikke Allies desperasjon etter å komme ut av loopen mindre akutt.  

15 år senere blir tenåringsgutten Jacob (Aaron Kissiov) hyllet som en helt av lokalsamfunnet når han redder seg selv og flere andre mennesker ut av en synkende bil. Men ting kompliseres når Jacob etter ulykken hevder å ha levd tidligere – som piloten for den nevnte flyulykken.  

I tillegg møter vi den traumatiserte unge kvinnen Linn (Lili Epply), som søker mening i tilværelsen hos en kult styrt av den karismatiske og smånifse lederen Sebastian (Aleksandar Jovanovic).

At disse handlingsplanene er knyttet sammen på en eller annen måte, blir raskt klart, men serieskaper Alex Eslam og medskaper Hanna Marie Heidrich tar tiden de trenger for å vise nøyaktig hvordan.  

Duoen, som deler regiansvaret, tillater seg å dvele ved enkelte sentrale scener gjennom de åtte episodene, og tross enkelte opprivende scener underveis, bidrar den tålmodige rytmen i serien til å skape en snikende følelse av uhygge fremfor eksplisitt horror-stemning.  

Stemningsskapende er også bildene, som holder seg på den krispe og kjølige siden. I tillegg vant «Souls» fortjent prisen for både beste manus og musikk under fjorårets Canneseries-festival.

Hele produksjonen er gjennomsyret av kvalitet i alle ledd – i aller høyeste grad også på skuespillersiden. 

Aaron Kissiov fremstiller unge Jacobs eksistensielle prøvelser med en desperasjon som oppleves troverdig, mens Aleksandar Jovanovic glitrer som uutgrunnelig og mektig sektleder. 

Likevel: Det er et kvinnelig trekløver som for alvor stjeler showet i «Souls». 

Julia Koschitz er kanskje seriens aller sterkeste kort – hennes Allie angriper det marerittaktige scenariet hun befinner seg i med besk humor, snarrådighet og blikk for det absurde i situasjonen. 

Brigitte Hobmeier spiller Jacobs stadig mer fortvilte mor med lavmælt sårbarhet, og Lili Epplys sannhetssøkende Linn blir etter hvert en stadig mer sentral karakter i serien. 

Alt tyder på at «Souls» hittil har gått under radaren til de aller fleste av verdens TV-kritikere – faktisk er det kun én anmeldelse som dukker opp i søkemotoren. 

Den er til gjengjeld svært positiv: The Telegraphs TV-anmelder Jasper Rees berømmer serieskaper Alex Eslam for å styre unna enkle overnaturlige løsninger, gir fire av fem stjerner og skriver: 

– Denne seriøse tyske reinkarnasjon av «Groundhog Day» kommer til å bøye hjernen din. 

Det er med andre ord god grunn til å tro at «Souls» kan ende opp med å bli en fremtidig kultserie, som i likhet med «The Leftovers» og «Les Revenants» trenger litt tid på å finne sitt fortjente publikum.