Den britiske serien «Rain Dogs» er en bekmørk komisk knyttneve

I disse dager er det mange av oss som gleder seg til den nært forestående avslutningssesongen av den iskalde familiesagen «Succession». Samtidig lengter vi allerede etter en ny rapport fra et skakkjørt ferieparadis i «White Lotus» (som heldigvis også kommer tilbake etter hvert).  

Det disse to seriene har til felles – sammen med en drøss andre favoritter, fra «Arrested Development» og «The Mighty Gemstones» til «Billions» og «Industry» – er at de handler om superrike og megaprivilegerte mennesker. 

Med enkelte solide unntak – ikke minst «Shameless» og «Maid» – er det langt færre TV-serier som dykker ned i eksistensen på den andre siden av den økonomiske skalaen, der penger går fra hånd til munn, verdighet er til salgs og det er svindyrt å være fattig. 

Det gjør «Rain Dogs» – en kruttsterk ny serie fra Londons skyggeside, som du kan sjekke ut på HBO Max akkurat nå – til gangs. Noe som gjør den til en av de beste nye seriene på lang, lang tid.

«Rain Dogs» starter med at alenemoren Costello Jones (Daisy May Cooper) og hennes ni år gamle datter Iris (Fleur Tashjian) blir kastet ut av den kummerlige leiligheten de bor i, uten noen form for sikkerhetsnett.

Costello har ambisjoner om å leve av å skrive, men tvinges til å strippe i en snuskete bule for å holde sitt eget og datterens hode så vidt over vannskorpen, samtidig som hun desperat prøver å holde seg edru. 

I vennekretsen hennes finner vi den eksentriske og selvsdestruktive rikmannssønnen Selby (Jack Farthing), som slipper ut av fengsel etter en voldsdom, og venninnen Gloria (Ronkẹ Adékoluẹjo), som kombinerer jobben i farens begravelsesbyrå med sex og fyll.

Du trenger ikke være noen avansert politisk analytiker for å ha forstått at Storbritannia gradvis har humpet seg dypt ned i en økonomisk bølgedal de siste par tiårene, der de som har aller minst må betale regningen. 

I den forstand må «Rain Dogs» kunne betraktes som et politisk innlegg: Her blottlegges urettferdigheten og ulikheten som gjennomsyrer det engelske samfunnet, der fire millioner barn – en fordobling bare det siste året – lever under fattigdomsgrensen.     

Serieskaper Cash Carraway har da også førstehåndserfaring med virkeligheten hun beskriver – den bestselgende og kritikerroste memoarboken «Skint Estate: Notes From the Poverty» fikk The Times til å kalle henne «sin generasjons nye stemme» da den kom i 2019.

Dette kan kanskje virke som et bekmørkt utgangspunkt for en dramakomedie, og det er det til dels også. Men «Rain Dogs» (som er oppkalt etter Tom Waits’ forsofne albumklassiker fra 1985) henfaller aldri til totalt håpløs sosialrealisme. 

Tvert imot: Serien preges vel så mye av varme, humor og menneskelighet, med unge Iris som det emosjonelle ankeret for den skadeskutte forsamlingen. Elsk/hat-dynamikken mellom Costello og Selby gir historien driv og nerve, godt hjulpet av et manus som aldri går for billige løsninger.

«Rain Dogs» har fått svært gode anmeldelser, både internasjonalt og her hjemme – på Metacritic skårer den i skrivende stund 86 av 100 poeng. TIME Magazine klasker til med full pott, mens The Hollywood Reporters kritiker beskriver serien slik: 

– «Rain Dogs» er som «The Last of Us», bare med fattigdom istedenfor sopp-zombier. 

NRKs TV-anmelder Ingvill Dybfest Dahl kaster på sin side en femøyd terning og skriver: 

– Litt som om Pørni var sexarbeider i Øst-London. 

Costello Jones er imidlertid en karakter helt for seg selv. Nettopp derfor er det verdt å følge henne idet hun strever seg gjennom disse åtte korte og høyst fråtsbare episodene.