«Partisan»: Krimperlen er tilbake med en ny sesong
Svenskene kan kult-skrekk bedre enn de fleste. Viaplay-serien «Partisan» byr på spenning av høy kvalitet.
Det er få ting som er nifsere enn små, tettvevde samfunn der sære ideer og groteske ritualer får tid til å utvikle seg.
Tenk bare på klassiske horrorfilmer som «The Wicker Man» og «Midsommar», som begge utspiller seg i tilsynelatende idylliske og sommerlige omgivelser på landsbygda.
Den prisvinnende svenske thrillerserien «Partisan» utforsket noe av det samme territoriet i sin første sesong, som kom i 2020. Nå er endelig oppfølgersesongen her, og det er bare å slå fast: Uhyggen og galskapen lever videre i Utkant-Sverige.
Ugler i mosen
Første sesong av «Partisan» følger Johnny (Fares Fares), en politimann som blir sendt på undercover-oppdrag til det avsondrede jordbrukssamfunnet Jordnära under dekke av å være sjåfør og arbeidskar.
Og det skal raskt vise seg at Jordnära har langt giftigere ting å by på enn sine økologiske grønnsaker.
Det vesle samfunnet styres nemlig med jernhånd av lederen Kent (Johan Rheborg) og den åndelige morsfiguren Maud (Anna Björk).
Gradvis tyter kriminalitet, sekterisme og forkvaklet ideologi ut av sprekkene i den vakre overflaten, og gjennom fem episoder vikles Johnny inn i et edderkoppnett av løgner og konspirasjoner som munner ut i eksplosiv vold.
Mer av alt det gode
Etter å ha vunnet den gjeve prisen for «årets dramaserie» under Canneseries i 2020, lå det i kortene at NENT Group ville satse på en ny runde med «Partisan».
Den forholdsvis åpne avslutningen av førstesesongen gjorde det i tillegg enkelt å se for seg nye, mørke retninger dramaet kunne utvikle seg videre i.
Når «Partisan» nå vender tilbake med en ny sesong, plukker den umiddelbart opp trådene etter sesongfinalen i 2020. Samtidig introduseres nye karakterer og elementer i fortellingen.
En død mann blir funnet i en utbrent bil, og snart skal likene begynne å hope seg opp i den pittoreske bygda. Med avhoppere i egne rekker og stadig mer pågående politietterforskere snusende rundt, står livsverket til Maud brått i fare for å kollapse, og desperate tider krever som kjent desperate tiltak.
I tillegg til et helsikes driv og et neglbitende drama som forflytter seg i helt riktig tempo, byr sesong to av «Partisan» på et innblikk i kreftene som formet Jordnära i utgangspunktet – og hvordan det hele kunne ende så fryktelig galt.
En visuell fryd
En stor del av gleden ved å følge «Partisan» knytter seg til det imponerende kameraarbeidet signert filmfotograf Mårten Tedin.
Til tross for at serien på ingen måte viker unna for det ubehagelige og groteske, er bildene gjennomgående smellvakre – enten de viser heseblesende actionsekvenser, storslåtte svenske kulturlandskap eller scener som utspiller seg i grenselandet mellom drøm, virkelighet og tilbakeblikk.
Det stiliserte og egenartede uttrykket gjør at «Partisan» skiller seg ut i den tette skogen av skandinavisk krim, og naturens sentrale rolle i dette universet gjør stemningen ekstra guffen og mystisk.
Gnistrende skuespill
I tillegg til et effektivt manus og stødig regi fra Amir Chamdin («Cornelis»), som har skapt serien sammen med Fares Fares, må skuespillet i «Partisan» fremheves. I første sesong gjør Fares en fabelaktig figur som traumatisert politimann, og det er deilig å se Johan Rheborg i en helt annen og langt mørkere rolle enn som Fredrik i «Solsidan».
Rheborg og Fares er ikke med i sesong to. Det er derimot seriens kanskje sterkeste kort, Anna Björk, som er mesterlig i rollen som Jordnäras nifse matriark Maud. Linus Wahlgren og Sofia Karemyr er også med videre fra debutsesongen, mens Nanna Blondell og Kim Sulocki tilfører nytt blod som politietterforskerne Mildred og Björn.
Det korte formatet gjør at begge sesongene av «Partisan» kan slukes på kort tid, noe som definitivt kan anbefales – i alle fall om du synes vanlig nordic noir har en tendens til å bli litt fargeløs og forutsigbar.
Expressens seriekritiker Mattias Bergquist sammenfatter det fint i sin anmeldelse av den nye sesongen, som høster fire av fem stjerner:
– «Partisan» utspiller seg i en forhøyet verden, på et fundament av tilkneppet realisme. Som et resultat av det, finnes det en stille uro i scenene. Vi og rollefigurene vet at noe er galt, men kan ikke riktig sette fingeren på det.
