Endelig har vår største kunstner fått filmdramaet han fortjener

«Et fortellerteknisk vågestykke som gir full uttelling». «Forvandlingskunst i verdensklasse». «Nydelig og dyptgripende». «Selvsikker og stilfull».

Lovordene haglet fra norske filmkritikere da Henrik Martin Dahlsbakkens film «Munch» hadde kinopremiere for en drøy måned siden. Allerede nå er det mulig å nyte det ambisiøse kunstnerportrettet på Viaplay i T-We. 

Det er det mange grunner til å gjøre – i det minste om du er sugen på en filmopplevelse helt utenom det vanlige, som på mange måter speiler det romantiske og kompromissløse geniet den skildrer.

Der de fleste biopics nøyer seg med å skildre en begrenset periode av hovedpersonens liv, med varierende grad av troverdighet, velger «Munch» en helt annen strategi.   

En kvartett av skuespillere – Alfred Ekker Strande, Mattis Herman Nyquist, Ola G. Furuseth og Anne Krigsvoll – gjør nemlig hver sin tolkning av Edvard Munch i ulike aldre, fra den 21 år gamle romantikeren (Strande), som prøver å finne sin egen vei i kunsten og kjærligheten, til den 80 år gamle mesteren (Krigsvoll) som til det siste kjemper for å holde bildene sine unna nazistene.

I delen med den aldrende Munch får vi et fascinerende innblikk i hans livs siste kamp – mot den tyske okkupasjonsmakten og deres forsøk på å få kontroll over kunsten hans.     

Manusforfatter Eivind Sæther har skrevet denne delen av «Munch». Han forteller at Munch var en svært interessant figur for nazistene. 

– Vi vet at nazistene var opptatt av Munch. I arkivene som overlevde fra den nazistiske ledelsen i Norge fantes en egen Edvard Munch-mappe full av presseklipp som viste at han i alle fall ble holdt øye med. Dessuten var nazistene ved dere anledninger ute hos ham på Ekely, kanskje i håp om å knytte ham nærmere deres sak, sier Sæther.   

– Munch var på ingen måte interessert i dette. Tvert imot kunne han ikke utstå Hitler, og han ønsket ingenting annet enn fred og ro til å male. 

Hvordan Munch klarte å «lure» maleriene unna nazistene, får du se i filmen - og du kan lese mer om saken her.

Mellom disse ytterpunktene finner vi to viktige episoder i Munchs liv – da han som 30-åring (Nyquist) ble refusert og ydmyket i Berlins kunstverden, og da han som 45-åring (Furuseth) ble lagt inn på nerveklinikk i København, alkoholisert og nedbrutt. 

«Munch» hopper uanstrengt fram og tilbake mellom disse helt ulike fasene av kunstnerens liv, og gir dermed seeren større frihet til å tolke sammenhengen mellom dem på egen hånd. 

Resultatet er ikke helt ulikt Todd Haynes’ Bob Dylan-drama «I’m Not There» (2007), der skuespillere som Christian Bale, Cate Blanchett og Heath Ledger fremstiller Dylan i forskjellige perioder av karrieren.

Men den kunstneriske friheten den svært produktive filmskaperen Henrik Martin Dahlsbakken (33) tar seg med «Munch», stopper ikke med fire skuespillere som fremstiller karakteren på høyst ulikt vis. 

De fire delene av filmen, som er skrevet av hver sin manusforfatter – Fredrik Høyer, Mattis Herman Nyquist, Gine Cornelia Pedersen og Eivind Sæther – er i sitt uttrykk totalt forskjellige, med varierende grad av respekt for historisk nøyaktighet. 

Der 30 år gamle Edvard går på fylla på en teknoklubb i et moderne Berlin, sammen med historiske skikkelser som Sigbjørn Obstfelder, Dagny Juel og semi-nemesisen Gustav Vigeland, skildres sammenbruddet i København like farge- og nådeløst som hovedpersonen selv kan ha opplevd det. 

Den unge Munchs sommer på Åsgårdstrand i Vestfold dirrer av drømmer og uskyld, mens einstøingen som tilbringer sin siste vinter på Ekely i Oslo langt på vei har forsonet seg med livet sitt og skjebnen sin.   

Dette fragmentariske flettverket av til dels motstridende stiler og stemmer gjør «Munch» til en langt mer spennende film enn en mer konvensjonell biografi ville vært – og viser hvilke eksistensielle kvaler som lå bak de mest ikoniske Munch-verkene.

«Munch» høstet som nevnt innledningsvis finfine kritikker rundt premieren på tampen av januar, med terningkast fem fra blant andre NRK, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Dagsavisen. 

Subjekts anmelder Cornelius C. Steinkjer gikk enda lenger: Han utropte «Munch» til «trolig tidenes beste norske film» og skrev videre: 

– «Munch» er en fantastisk filmatisering av livet til en av kunsthistoriens største genier.