Fram med lommetørkleet: TV-drama hylles av svenske kritikere

Å få telefonen om at barnet ditt har vært involvert i en alvorlig bilulykke, figurerer svært høyt oppe på listen over alle foreldres verste mareritt. 

Nettopp denne situasjonen er utgangspunktet for den svenske Viaplay-serien «Limbo», som er basert på en virkelig hendelse fra manusforfatter og skuespiller Rakel Wärmländers egen ungdomstid. 

Gjennom seks episoder følger vi ringvirkningene av ulykken, der skyldfølelse, avmakt og sorg forplanter seg i vennskapet mellom familiene som er rammet av tragedien. Selv om historien er dramatisert, er dommen fra anmelderne i hjemlandet klokkeklar – dette er en realistisk og hjerteskjærende skildring av øyeblikket der alt raser sammen.

«Limbo» kretser rundt de tre venninnene Ebba (Warmländër), Gloria (Louise Peterhoff) og My (Sofia Helin), som er mødre til tre jevnaldrende kompiser i slutten av tenårene. En kveld tyvlåner guttene bilen til My, og det går galt – med konsekvenser som er ødeleggende for den sammensveisede kretsen av . 

Alle de tre sønnene blir skadet i kollisjonen, men i varierende grad: Lukas (Linton Calmroth), som kjørte bilen, kommer fra ulykken uten alvorlige mén, mens Jakob (Anton Forsdik), Ebbas sønn, svever mellom liv og død og må legges i kunstig koma. 

Hendelsen reiser flere ubehagelige spørsmål for de tre familiene: Hva skjedde egentlig den kvelden? Var sjåføren ruspåvirket? Hvem har ansvaret for at guttene fikk tak i bilen? Er det mulig å bevare et vennskap når katastrofen rammer så skjevt og vilkårlig?

«Limbo» bruker tiden den trenger på å besvare disse spørsmålene, og brikkene i puslespillet faller gradvis på plass – uten at skyldspørsmålet egentlig er noe hovedanliggende her. 

Snarere er det det mellommenneskelige dramaet – og uvissheten som har gitt serien sin tittel – som utgjør drivkraften i historien. 

Menneskene i «Limbo» oppfører seg ikke alltid rettferdig eller godt mot hverandre, men det er lett å kjenne seg igjen i maktesløsheten og fortvilelsen de kjenner på når bunnen ramler av ut deres velordnede eksistens. 

I tillegg til en engasjerende historie, troverdige reaksjonsmønstre og dialoger som hele veien oppleves naturlige, er det verdt å trekke frem skuespillerprestasjonene. 

Alle involverte presterer på et høyt nivå – inkludert vår egen Trond Espen Seim, som i rollen som legen Conrad, Lukas’ biologiske far, gestalter en av sine mest uspiselige karakterer på lenge. 

Likevel er det trekløveret Sofia Helin (My), Louise Peterhoff (Gloria) og Rakel Wärmländer (Ebba) som for alvor bærer serien. Som bonusmamma får ikke My adgang til sorgen i samme grad som de to andre, selv om hun kanskje er den som ser prøvelsene sønnen gjennomgår klarest av alle. 

Den litt umodne Gloria må på sin side forholde seg til voksentilværelsen på en måte hun aldri tidligere har gjort, mens Ebbas følelser av raseri, skyld og sorg formidles med like deler råhet og presisjon av Wärmländer.    

«Limbo» har foreløpig ikke fått så altfor mange anmeldelser, verken i Sverige eller andre steder, men serien har rukket å høste lovord fra de to største dagsavisene i hjemlandet. Aftonbladets kritiker Karolina Fjellborg oppfordrer leserne til å «finne fram lommetørkleet, for «Limbo» berører mer enn det meste», og skriver videre: 

– «Limbo» er en treffende og imponerende virkelighetstro skildring av hvordan mennesker oppfører seg i sjokkartede situasjoner.  

Expressens anmelder Mattias Bergquist konkluderer slik: 

– Når TV-året skal oppsummeres, kommer «Limbo» til å være høyt på listen. Få serier fortjener det mer.