«Funny Woman» er britisk humor på sitt herligste

La det være sagt med en gang: Alle epoker har sin skjønnhet, sin sjarm og sitt særpreg. 

Men det spørs om ikke første halvdel av 60-tallet – slik det utspilte seg i de kuleste byene i verden, ikke minst London – var den aller mest fotogene perioden i vår moderne historie. Antrekkene, musikken, filmene, frisyrene – alt funker. 

«Funny Woman» (SkyShowtime), basert på Nick Hornbys suksessroman «Funny Girl», er en seks episoder lang hyllest til the swingin’ 60s, samtidig som den retter et nådeløst og ofte hylende morsomt blikk på epoken. Og kanskje viktigst: Den har et stort hjerte for sin hardt prøvede heltinne.

Serien starter i Blackpool i 1964, der Barbara Parker (Gemma Arterton) stikker av med seieren i den middels gjeve missekåringen Miss Blackpool Belle. 

Fremtidsutsiktene i den søvnige badebyen inkluderer jobb på byens godterifabrikk og ekteskap med den lokale slakteren, men Barbara har større drømmer enn som så: Hun vil inn i underholdningsbransjen – basert på sitt komiske talent, ikke utseendet. 

Dermed går turen til Londons forlokkende glamour, der Barbara må trosse sleske menn, nedverdigende jobber og laber økonomi, med få muligheter til å bevise hva som befinner seg bak den vakre fasaden. Men når hun får napp hos agenten Brian Debenham (Rupert Everett) og skifter navn til Sophie Straw, begynner ballen sakte, men sikkert å rulle.

Premisset for serien har unektelig visse likhetstrekk med en annen populær TV-serie, nemlig «The Marvelous Ms. Maisel». 

Men der Midge Maisel er en jødisk småbarnsmor som prøver lykken på New Yorks standup-scener på 50-tallet, utnytter «Funny Woman» den særegne og fargesterke tidskoloritten fra 60-tallet på elegant og energisk vis. 

Visuelt er serien en fest fra første scene, og soundtracket byr på en jevn strøm av sterke pop- og r&b-låter fra tiåret.   

Vel så viktig er det at serien tillater seg å ta i bruk virkemidler fra epoken den skildrer, deriblant slapstick og andre valører av fjollete humor, samtidig som den på godmodig vis gjør narr av tidsånden. Barbara er en genuint morsom karakter det er fryktelig lett å heie på, og episodene glir unna i et svært hektende tempo.

Å si at en skuespiller bærer en hel TV-serie på sine skuldre, er som regel i beste fall en overdrivelse og verste fall regelrett løgn. Men i dette tilfellet har det absolutt noe for seg: Gemma Arterton er med i nesten samtlige scener, og hun stjeler hver eneste av dem. 

Som The Guardians TV-kritiker Rebecca Nicholson skriver i sin anmeldelse: 

– Å inneha stjernekvalitet og greie å vise det fram på skjermen er ikke nødvendigvis det samme, men Arterton klarer å få fram appellen sin på glitrende vis. 

For fans av Nick Hornby, britisk kultur, humor og det glitrende 60-tallet, er «Funny Woman» en sikker vinner når lettbent underholdning står på TV-menyen.