Komedie møter thriller når en middels kompetent podkasttrio prøver å nøste opp i en gammel forsvinningsgåte på den irske landsbygda.

Selv om true crime-sjangeren har blitt en av grunnpilarene i TV-dietten til mange av oss (og ofte figurerer blant tipsene i denne spalten), er det stadig flere serier som gjør regelrett narr av vår kollektive hang til å fråtse i andre menneskers høyst reelle ulykke – «Only Murders in the Building» og «Based on a True Story» er to aktuelle og gode eksempler. 

En helt fersk serie som føyer seg inn i denne satiriske tradisjonen, men som flytter handlingen fra metropolene New York og Los Angeles til den fiktive irske landsbyen Bodkin, er i disse dager mulig å kaste seg over på Netflix. Og det er ingen grunn til å nøle. 

«Bodkin» er nemlig en velspilt, original, absurd og skarp thrillerkomedie som serveres nøye dosert via sju episoder.  

I serien møter vi trioen Gilbert (Will Forte), Dove (Siobhán Cullen) og Emmy (Robyn Cara), som med varierende grad av entusiasme befinner seg i Bodkin for å lage podkast om hva som egentlig skjedde da tre unge mennesker forsvant under feiringen av den irske høsttakkefesten samhain for 25 år siden. 

Mens den joviale og godtroende amerikaneren Gilbert og hans beskjedne engelske assistent Emmy først og fremst er på jakt etter den gode podkast-historien, er den kyniske irske gravejournalisten Dove sendt fra London tilbake til hjemlandet for å assistere dem mot sin vilje.

Det blir imidlertid raskt klart for alle tre at det lille lokalsamfunnet myldrer av gamle hemmeligheter og løgner. Gjennom en serie av plottvister som inkluderer ulovlig åleoppdrett, yogapraktiserende nonner, lyssky karakterer og betydelige mengder alkohol, rulles den rystende sannheten gradvis opp.      

«Bodkin» er en inspirerende blanding av en rekke sjangre, samtidig som den er noe helt for seg selv. Både humoren og spenningselementene er av det underfundige slaget, mens harselasen over true crime-sjangeren er gjort med et hjertelig glimt i øyet.  

Serien henter mye av oppdriften sin fra den skakke skildringen av bygda og de erkeirske typene som befolker den. Særlig kontrasten mellom storøyde Gilbert, som søker etter sine irske røtter, og den jevne strømmen av fiendlighet trioen blir utsatt for av de fastboende, byr på komisk gull, og «Bodkin» kan og bør også betraktes som en hyllest til den irske kulturen.