«Barry»: Sylskarp mordkomedie fra HBO

En blodsprutende actionserie? Jepp. En romantisk komedie? Check. En eksistensiell tragedie? Så absolutt. En satirisk fortelling fra showbiz-helvete? Heck yeah.   

De aller beste seriene i 2022 åler seg enkelt unna begrensende sjangerkonvensjoner og nekter å bli plassert i enkle kategorier.

Et meget godt eksempel er «Barry» på HBO Max, som opererer innenfor alle de fire ovennevnte sjangrene – med flere. Serien er endelig tilbake, og det med en sesong som er både morsommere og mørkere enn noensinne tidligere.    

Har du sett de to første sesongene av «Barry», men mistet tråden i løpet av den laaange pandemi-pausen mellom sesong to og tre, vet du nok umiddelbart hva du har å gjøre.

Hvis du derimot ikke har sett noe som helst av serien tidligere, er det bare å gjøre seg klar. Du har en rørende, brutal og tidvis hylende morsom reise foran deg. 

«Barry» følger Barry Berkman (Bill Hader), en mutt, Cleveland-basert leiemorder og krigsveteran som får et oppdrag i Los Angeles. Snart vikler han seg inn i et miljø av aspirerende skuespillere – og begynner selv å drømme om å stå på scenen og foran kameraet.

Men til tross for at han får seg en kjæreste i den håpefulle motspilleren Sally (Sarah Goldberg) og en skuespillermentor i den avdankede teaterlæreren Gene Cousineau (Henry Winkler), blir det raskt klart at Barry må slå fra seg sin naive drøm om å la blodig fortid være blodig fortid.

I kjølvannet av Barrys reise til Hollywood kommer nemlig oppdragsgiveren Fuches (Stephen Root), som er mer enn klar for å fortsette virksomheten på vestkysten.

Og når vår mann møter den hårløse tsjetsjenske mafiafiguren NoHo Hank (Anthony Carrigan), befinner han seg kjapt i skvis mellom mektige (om enn ikke alltid like kompetente) kriminelle ligaer.

Under slike arbeidsforhold er det er utfordrende å pugge manus, for å si det pent. Likevel tar serien seg tid til å utforske drømmene, kjærlighetslivet og oppvåkningen Barry opplever når han får en tilknytning til uskyldige «sivilister» (som han likevel tidvis ender opp med å måtte knerte).

Om dette umiddelbart høres ut som en generisk og fjasete crazykomedie uten særlig substans, er det forståelig nok. Men «Barry» er i realiteten så langt unna noe sånt du kan komme.

Mye av æren må tilskrives serieskaper, regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver Bill Hader, som allerede har mottatt to Emmy-priser for rolleprestasjonen som Barry. 43-åringen fra Tulsa, Oklahoma er allment kjent som et av verdens morsomste mennesker, ikke minst som en del av «Saturday Night Live»-ensemblet mellom 2005 og 2013.

Hader står bak noen av de herligste parodiene i TV-historien – søk opp hans tolkninger av Al Pacino, Arnold Schwarzenegger og John Malkovich – og har også medvirket i eviggrønne komedier som «Knocked Up», «Superbad» og «Tropic Thunder».

Men komikeren har også en annen side. Som regissør – et ansvar han kun deler med medskaper Alec Berg («Seinfeld», «Curb Your Enthusiasm») i den ferske tredjesesongen av «Barry» – er han stilsikker, modig og egenrådig, med et våkent øye for hva som funker dramaturgisk.

Til tross for at serien på de fleste tenkelig vis kretser rundt Hader i sin underspilte (og på ingen måte hysterisk morsomme) rolle som Barry, er det birollene som virkelig stjeler showet.

Henry «Fonzie» Winklers pretensiøse og arrogante dramalærer Cousineau er en av de herligste karakterene på TV akkurat nå, mens sleipe og udugelige Fuches (Stephen Root) og den joviale, flamboyante tsjetsjeneren NoHo Hank (Anthony Carrigan) følger hakk i hæl.

På den andre siden av spekteret befinner den naive og smått narsissistiske kjæresten Sally Reed (Sarah Goldberg) seg. Hun er for opptatt med å nå sine egne mål som skuespiller til å legge merke til alt som er «off» med Barry – inntil det plutselig smeller.

Alle disse fire skuespillerne bør stille langt fremme i køen når prisene for årets beste skuespillere skal kåres. 

Som nevnt innledningsvis: «Barry» styrer fullstendig klar av sjangerklisjeer. Ikke minst i den ferske sesongen, der det mørke blir mørkere, det morsomme blir morsommere og det eksistensielle blir mer, eh, eksistensielt.