Denne britiske gangsterserien dunster av digg 80-tallssommer

I «A Town Called Malice» drar en forbryterfamilie fra London til Costa del Sol for å starte nye kriminelle liv. Resultatet er blodig, morsomt og medrivende. 

– Er det «Peaky Blinders», men 50 år senere, med cockney-aksenter? Er det «Gangs of London», men 50 år tidligere, med sollys? Er det McMafia, men verdt å se på? Svaret er ja. 

Ordene kommer fra The Guardians TV-anmelder Lucy Mangan, og de beskriver «A Town Called Malice», den bredbeinte og hardtslående nye sjarmbomben av en serie fra Nick Love («Football Factory», «The Firm»). 

Den er det mulig å kaste seg over på SkyShowtime i T-We allerede nå. Her er noen av grunnene til at du bør vurdere nettopp det – og kanskje til og med glede deg over at det bare ble en sesong.  

«A Town Called Malice» – oppkalt etter The Jam-låten fra 1982 (og jaggu dukker ikke bandets vokalist Paul Weller opp i en tidlig barscene) – kretser rundt den kriminelle Lord-slekta, som lenge har vært den dominerende klanen i Sør-Londons underverden. 

Yngstesønnen Gene (Jack Rowan) er familiens «hvite får», som ikke drømmer så altfor hardt om gangstertilværelsen. Men når han skal introdusere sin ferske forlovede for familien, bryter det ut et brutalt slagsmål med en rivaliserende gjeng, og en voldshendelse tvinger det nyforelskede paret til å søke tilflukt i Malaga, Spania. 

Når en uventet forretningsmulighet åpner seg for Gene og Cindy, ser imidlertid resten av Lord-familien sitt snitt til å være med på den sydlandske moroa – med brutale, morsomme og overraskende konsekvenser. 

Moralen? Det er umulig å flykte fra hva du har gjort, hvor du kommer fra og hvem du er. 

La det være klinkende klart: Hvis du har en høne å plukke med 80-tallets estetikk, musikk og generelle livsholdning, har du trolig fint lite å hente her. 

«A Town Called Malice» er nemlig dynket i markører fra det bredskuldrede og hedonistiske tiåret: Hver episode er titulert etter en pophit fra 80-tallet, og lyden av ostete og deilig synthpop med gigantisk trommeklang gjennomsyrer serien. 

I tillegg lykkes disse åtte episodene godt med å fange essensen av 80-tallet på andre måter: Den fargesterke og tropiske settingen er snadder for øyet, mens det heftige drivet i manuset og scenene vekker epokens forståelse av actionsjangeren til live på nytt.

Mye av nøkkelen til at «… Malice» har blitt så underholdende som den har blitt, knytter seg til at serien er skapt av Nick Love. 

Der 53-åringen tidligere har gjort seg bemerket med filmer om fotballhooligans, retter han nå oppmerksomheten mot organisert kriminalitet – med en energisk og yppete tilnærming som tidvis får «Lock, Stock & Two Smoking Barrels»-regissøren Guy Ritchie til å fremstå som Ingmar Bergman.

At skuespillet er såpass suverent gjennomført som det er – og at tidskoloritten inntar en sentral og troverdig rolle i universet – er selvfølgelig heller ingen ulempe.     

Å kalle «A Town Called Malice» direkte bejublet av kritikerne i hjemlandet, vil likevel være en overdrivelse. 

Serien høster likevel lovord i de aller fleste anmeldelsene – ikke minst for sin skamløse og fargesterke tilnærming til en sjanger som lenge har vært preget av duse gråtoner, regntunge nabolag og deprimerte, fåmælte antihelter.    

La oss vende tilbake til Lucy Mangans anmeldelse i The Guardian, der hun deler ut tre av fem stjerner:

– Hele greia suser avgårde uten å plage hjernen eller å prøve å bli noe mer enn summen av sine morsomme, bråkete deler. Litt som 80-tallet, egentlig. 

Det er også noe befriende ved en serie som faktisk er over etter én sesong, uten å gnukke på uvesentlige detaljer eller fisle bort i kjedelige plottlinjer. 

Med andre ord: Sett på «A Town Called Malice» – og nyt trøkket. Mens det varer.