«The White Lotus»: Helvete på jord er en resort på Hawaii
Gnistrende skuespill, elskelige drittsekker og en særegen miks mellom mørk humor og eksistensiell tragedie gjør «The White Lotus» til årets friskeste TV-opplevelse hittil.
Med ujevne mellomrom dukker det opp en serie som herjer med oppskriften, blander sjangre, snur opp ned på forventninger og slik lykkes med å fremstille det moderne mennesket i all sin tragikomiske prakt.
Akkurat nå er den serien «The White Lotus» (HBO Nordic), som er skapt, skrevet og regissert av Mike White.
White er kanskje best kjent som mannen bak den bittelitt «hemmelige» HBO-perlen «Enlightenment», men mannen har skrevet (og spilt i) alt fra kultklassikeren «Chuck & Buck» til megasuksessen «School of Rock».
Med denne miniserien, som strekker seg effektivt over seks episoder, har han tatt steget opp til den øverste divisjonen av amerikanske historiefortellere.
En bekmørk dramakomedie om oss alle
«The White Lotus» utspiller seg over en uke på en luksusresort med samme navn på Hawaii, der de ultrarike kan boltre seg i trygg avstand fra det øvrige samfunnets plebeiere.
Allerede i løpet av åpningsscenen blir det klart at noen har måttet bøte med livet i løpet av oppholdet, og noe av spenningen som dirrer gjennom de seks episodene knytter seg naturligvis til hva som har skjedd.
Noe mordmysterium er imidlertid ikke «The White Lotus» – langt ifra.
Tvert imot, egentlig: Det blir fort klart at dette er en bekmørk og nådeløs dramakomedie om oss alle, til tross for et persongalleri som definitivt må kunne kalles typete, uten noensinne å tippe over i parodien.
Jennifer Coolidge in The White Lotus is better than anything you’ve seen all year. The scene in her hotel room tonight… I didnt think anything could top the boat scene last week. She is a revelation!! #whitelotus pic.twitter.com/NqEjHyJZyR
— bunnymother (@bunnymother) August 9, 2021
Idyll i trykkokeren
Blant de rike og vellylkede finner vi kjernefamilien Mossbacher, der moren Nicole er tech-direktør, faren Mark en velmenende, men selvopptatt tøffel og tenåringssønnen Quinn en sosialt tafatt skjermslave.
Datteren Olivia og venninnen Paula representerer woke-generasjonen, men fremstår mest av alt som gode, gammeldagse sosiopater.
Det nygifte paret Shane og Rachel – han nevemagnetisk mammagutt, hun klikkjournalist med økende tvil om ekteskapet – er andre sentrale aktører i dette dramaet, mens den alkoholiserte og trøblete einstøingen Tanya finner selskap i asken etter sin nylig avdøde mor.
Disse skjebnene krysser ikke bare hverandre, men også livene som utspiller seg i kulissene av all luksusen.
Den australske hotelldirektøren Armond – en hardt presset nevrotiker som har klare likhetstrekk med Basil Fawlty i «Hotell i særklasse» – og den sympatiske spa-bestyreren Belinda blir begge satt på prøve når idyllen på The White Lotus gradvis slår sprekker og transformeres til en emosjonell og eksistensiell trykkoker.
Suverent håndverk i alle ledd
«The White Lotus» fikk til dels svært gode kritikker allerede ved debuten i juli – The Guardian har allerede utropt den til «2021s beste og mest ubehagelige TV-serie», mens The New Yorker kalte den «brilliant, bitende sosial satire».
Etter hvert som episodene er kommet ut, har imidlertid hypen vokst betydelig – og da er det ikke så rart at enkelte kritiske stemmer også har gjort seg gjeldende. Det er nok også naturlig med tanke på den svarte komediesjangeren, som ikke nødvendigvis passer for alle.
Likevel: Gi den en sjanse. I tillegg til det sylskarpe manuset, som tar tidsånden mesterlig på kornet i sin omgang med klasse, kjønn, privilegier og woke-kultur, må det fabelaktige skuespillerensemblet trekkes frem.
Her er alle i toppform, inkludert kjente fjes som Connie Britton, Steve Zahn og Jennifer Coolidge (moren til Stifler i «American Pie»-filmene).
Det spørs likevel om ikke Murray Bartletts elleville portrett av den stadig skjørere hotelldirektøren Armond vil bli den vanskeligste prestasjonen å ignorere når neste års Emmy-nominasjoner er klare.
Til tross for at «The White Lotus» ofte er ubehagelig, pinlig og direkte vond å følge, er den i tillegg – og i minst like stor grad – en fest å se på. Bildene og omgivelsene er slående vakre, soundtracket er herlig stemningsfullt og fornemmelsen av et tropisk paradis på terskelen til å kollapse ned i vulkanen, er til å ta og føle på.
Men det er sikkert lurt å ha en pute tilgjengelig, sånn for sikkerhets skyld.
PS. Sesong to – med nye karakterer og skuespillere – er allerede varslet. Aloha!
