Episoden som løfter serien til en klassiker

Joda, det er et luksusproblem, men likevel: Det lages altfor mange bra TV-serier i verden, helt uten at vi som skal se på dem får flere timer i døgnet til rådighet.   

Denne kombinasjonen gjør mange av oss til utålmodige TV-tittere, noe som er synd: Mange serier bruker nemlig flere sesonger på å finne formen, bygge opp momentum og bli ordentlig bra. 

Dermed kan det være lurt å la første smakebit av en serie være en briljant enkeltepisode fremfor den aller første pilotepisoden – et mini-mesterverk som står på egne ben, samtidig som det viser frem kvalitetene ved serien på effektivt vis.  

Enten du selv sliter med å komme i gang med en serie, eller du har en venn som ikke «skjønner greia» med en av favorittseriene dine: Disse seks episodene kan alle fungere som døråpnere til serieunivers som er verdt tid og tålmodighet. 

For fans av «Seinfeld» – en selverklært «serie om ingenting», som har blitt stående som den viktigste komiserien fra 90-tallet – har humoren i serien tålt tidens tann overraskende problemfritt. Seere som ikke var født da den kyniske New York-kvartetten Jerry, Elaine, George og Kramer herjet over TV-skjermen, trenger imidlertid kanskje en hjelpende hånd inn i universet. 

Å skulle velge én favoritt blant disse 169 episodene er bortimot umulig – «The Soup Nazi»? «The Hamptons»? «The Summer of George»? – og Vultures og Vanity Fairs rangering av dem er vilt forskjellige.   

Èn episode rager likevel øverst på begge listene: «The Contest» fra fjerde sesong. Denne umiddelbare TV-klassikeren handler om veddemålet de fire inngår om hvem av dem som kan avstå fra ... ja, du vet – uten at den noensinne refererer til o-ordet eksplisitt. Resultatet var banebrytende i 1992, og er fortsatt dypt pinlig og hysterisk morsomt 30 år senere.

Se «Seinfeld» hos Netflix.

Serien om Dexter Morgan (Michael C. Hall) – blodanalytiker for Miami-politiet på dagtid, seriemorder som kverker slemminger om natten – ble raskt et fenomen etter premieren i 2006. Kritikken har imidlertid vært varierende, og den siste sesongen av serien ble såpass hardt slaktet at serieskaper Clyde Phillips så seg nødt til å gjenopplive universet med fortsettelsen «Dexter: New Blood» i fjor. 

Likevel: Det er masse snadder for fans av sjangeren gjennom «Dexter»  – særlig sesong fire, der John Lithgow briljerer som den tilsynelatende fromme familiemannen Arthur Mitchell (og den sadistiske seriemorderen The Trinity Killer). 

Hele sesongen er nervepirrende og intens, ikke minst den sjokkerende sesongavslutningen «The Getaway». Men aller best er kanskje «Hungry Man», der et hyggelig Thanksgiving-selskap hos familien Mitchell sklir ut på ellevilt og voldelig vis – og Arthur får bekreftet at Dexter er på sporet av ham. 

Se «Dexter» med Paramount+

Få serier har skildret ungdomslivets enorme opp- og nedturer like ærlig, drøyt og hjerteskjærende som den kontroversielle HBO-serien «Euphoria», der vi følger en gruppe high school-elever som prøver å manøvrere seg gjennom tilværelser fylt til randen av sex, dop, depresjon og ymse livskriser. 

I kjernen av begivenhetene finner vi Rue (Zendaya), seriens viktigste karakter og fortellerstemme, som prøver å finne fotfestet etter å ha vært gjennom rusbehandling. 

Et svært godt eksempel på Zendayas strålende innsats i rollen er den relativt ferske episoden «Stand Still Like a Hummingbird», der Rues avhengighet sender henne på en vill og destruktiv ferd gjennom byen. «Gi Zendaya sin andre Emmy nå», skriver AV Club i sin oppsummering av episoden og gir toppkarakter. 

Se   «Euphoria» med HBO Max.

Sagaen om den hardt prøvede mafiabossen Tony Soprano og hans liv i spagaten mellom familien og Familien, representerte ikke bare starten på en ny gullalder for TV-serien på tampen av 90-tallet. Den står i tillegg igjen som tidenes kanskje aller beste serie noensinne. Punktum.   

I episoden «Pine Barrens» – regissert av Steve Buscemi, som senere skulle spille Tonys fetter, eh, Tony – er det imidlertid ikke sjefen selv som spiller den viktigste rollen, men hans medhjelpere Chris (Michael Imperioli) og Paulie (Tony Sirico), som brått befinner seg i en snøtung skog i New Jersey etter at et innkrevingsoppdrag går på tverke. Iskalde og redde må de finne og eliminere en skadeskutt østeuropeer med overnaturlige overlevelsesevner. 

«Pine Barrens» har blitt hyllet for sin mørke, absurde humor og sammenlignet med produksjonen til Coen-brødrene, og episoden tronet aller høyest da Time og Entertainment Weekly skulle kåre sine respektive «Sopranos»-favoritter.  

Se «The Sopranos» med HBO Max.

Noen år etter at «SKAM» plasserte Norge på det globale seriekartet og fikk unge norske seere til å flokke seg rundt smarttelefonene sine, kan det være på tide å hente frem denne autentiske og vellagde skildringen av ungt hverdagsliv i Oslo på nytt. Selv om det har blitt lagd flere internasjonale versjoner, er det originalen vi skal tilbake til her. 

For en ypperlig sniktitt inn i «SKAM»-universet fremstår både andre og tredje sesong som gode alternativer. Kanskje særlig sistnevnte, der historien kretser rundt det gryende kjærlighetsforholdet mellom Isak (Tarjei Sandvik Moe) og Even (Henrik Holm). 

Det sterkeste øyeblikket – som fortjent vant prisen for årets TV-øyeblikk på Gullruten i 2017 – inntreffer mot slutten av sesongen, der Isak og Even gjenforenes i snøen til tonene av Nils Bechs overjordisk vakre «O helga natt». Hulk!   

Se «SKAM» på NRK TV.