Forskning og strålevern

Det elektromagnetiske spektrum (kilde: Statens strålevern)

Helt siden mobiltelefoner ble allemannseie, har det med ujevne mellomrom dukket opp nyheter og medieoppslag om helsefarer, først og fremst knyttet til kreft.

I 2011 sendte Verdens Helseorganisasjon (WHO) og Det internasjonale Kreftforskningsinstituttet (IARC) ut en pressemelding der de klassifiserer radiofrekvente elektromagnetiske felt som mulig kreftfremkallende for mennesker (gruppe 2B). Denne nyheten vakte naturlig nok en del oppmerksomhet. I dagligtale sier vi ofte "mobilstråling". Det er i dag mer enn 7.6 milliarder mobilabonnement globalt, og en eventuell kreftfare vil ha enorme konsekvenser både for mennesker og mobilindustri. Derfor har også ulike faginstanser i Norge, som Statens Strålevern og Folkehelseinstituttet, gått ut med informasjon og råd om å unngå langvarig bruk, helst benytte håndfri sett, og særlig unngå at barn benytter mobiltelefoner ofte.

Metodeutfordringer

Bekymringene har først og fremst vært knyttet til eksponering fra håndholdte mobiltelefoner, fordi de er kroppsnære radiosendere. Senere har det også oppstått bekymringer til eksponering fra nettet. Det vil si fra basestasjonene og spesielt relatert til langtidsvirkninger av svake felt.

Så hva menes med «mulig kreftfremkallende»? WHO presiserer at en årsakssammenheng kan være mulig, men at man ikke kan avvise at metodeproblemer rundt forskningen har ført til denne konklusjonen. WHOs vurdering av klassifiseringen er at den ikke gir grunnlag for å forvalte dette mer varsomt enn det gjøres i dag.

Råd, retningslinjer og bestemmelser

Radiofrekvente felt er alt i spennet mellom såkalte ikke-ioniserende stråling, og helt til radioaktiv stråling. I det siste tilfellet er energien sterk nok til å framkalle spontane endringer i arvemateriale. Skadevirkninger av ikke-ioniserende stråling anses først og fremst å være knyttet til oppvarming av kroppsvev, derfor er det etablert retningslinjer og bestemmelser for hvor mye stråling som er tillatt både i det offentlige rom og yrkesmessig.

Retningslinjene fra Statens strålevern er basert på forskning over flere år, der WHO er en viktig premissgiver globalt. Bestemmelser er som regel nasjonale, og i Norge er den fastsatt i Strålevernforskriften fra 2010. Der fastsettes det at verdiene oppgitt i den til enhver tids siste versjon av «Guidelines on limiting exposure to Non-Ionizing Radiation» fra den Internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP), skal gjelde som forskrift i Norge. ICNIRP er en uavhengig vitenskapelig organisasjon som er anerkjent av WHO og ILO.

Grenseverdiene angis som tillatt effekttetthet (W/m2) og det skilles mellom offentlig og yrkesmessig eksponering. For mobiltelefoner angis grenseverdier for hvor mye effekt som kan opptas i kroppsvev i form av SAR (Specific Absorption Rate, W/kg). I Europa må alle mobilprodusenter påse at SAR verdien er under grenseverdien for å oppnå CE-merking. Eksponering fra basestasjonene i nettet er i praksis under 1/1000 av grenseverdien i offentlige områder.

Hva sier forskningen om helseeffekter fra mobilstråling?

Det publiseres et stort antall artikler i vitenskapelige tidsskrifter hvert år som omhandler helse og elektromagnetiske felt. Mange kommer ut fra store og langvarige internasjonale studier som er grunnlaget for blant annet WHOs anbefalinger. Det foregår også en god del uavhengig forskning i ulike fagmiljøer, og det er store diskusjoner mellom de ulike forskningsmiljøene på dette feltet.

Dette er de mest brukte forskningsmetodene:

Kasus-kontrollstudier går ut på å sammenligne en gruppe personer som har en tilstand med en kontrollgruppe som ikke har denne.

Kohort-studier er observasjonsstudier hvor en gruppe mennesker følges opp passivt ved å dokumentere relevante karakteristika og hendelser, særlig knyttet til risikofaktorer. En forsøker deretter å finne mulige korrelasjon med utvikling av sykdommer.

Dyreforsøk har til hensikt å trekke mulige konklusjoner som kan overføres til mennesker.

In-vitro eksperimenter er eksperimentet eller observasjoner gjort på vev utsiden av den levende organismen i et kontrollert miljø, vanligvis ved hjelp petriskåler og reagensglass.

Synoptiske studier er bredt anlagt studier og kan være studier der data fra flere tidligere studier blir gjennomgått og tolket i sammenheng.

De store langsiktige epidemiologiske studiene fokuserer på kreft. Alle resultater til nå har konkludert med ”ingen forhøyet OR (odds ratio)” for de typer kreft som er studert.

WHO følger feltet nøye og alle undersøkelser gjennomført så langt indikerer at eksponering under ICNIRPs grenseverdier ikke fører til noen kjente helseskader.

Dette er hovedkonklusjonene til IARCs store kasus-kontrollstudie INTERPHONE fra 2000 til 2010 og en kohort-studie gjennomført av Danmarks «Kræftens Bekæmpelse» allerede fra 1982 til 2002. INTERPHONE omfattet 13 land inkludert Norge, Danmark og Sverige.

Ny forskning

Det knytter seg store forventninger til resultatene fra en pågående kohort-studie om mobilbruk og helse. Den såkalte COSMOS studien startet i 2008 og skal løpe til 2019 og skal følge helsen til minst 200 000 mobilbrukere over 18 år i 20 til 30 år i fem europeiske land (Storbritannia, Danmark, Sverige, Finland og Nederland). Studien inkluderer både risiko for kreft og en god del andre sykdommer og plager.

En uavhengig synoptisk studie ved det Tekniske Universitetet i Graz fra 2015 har analysert alle rapporterte data fra epidemiologiske studier på hjernekreftrisiko publisert mellom 2001 og 2015. Denne studien finner generelt ingen økt risiko når alt materiale sammenstilles, selv om noen studier skiller seg ut.

På den andre siden har studier med dyreforsøk eller in-vitro eksperimenter noen ganger funnet effekter av lave feltintensiteter. En to-årig studie gjennomført av det amerikanske National Toxicology Program (NTP) rapporterte forekomster av to typer svulster av spesiell interesse i hannrotter eksponert for radiofrekvent stråling. EU-prosjektet REFLEX (2000 – 2004) omfattet in-vitro undersøkelse og observerte skader i den genetiske informasjonen i visse typer celler ved tillatte SAR-nivåer. Imidlertid er denne studien svært omstridt og senere, tilsvarende eksperimenter har ikke vært i stand til å reprodusere resultatene.

Vet vi alt nå?

Det er etter hvert samlet mye data om hvorvidt stråling fra mobiltelefoner og basestasjoner fører til plager og helseskader. Ser en på det store bildet, er det ingen påvist sammenheng, selv etter nærmere 30 år med bruk av mobiltelefon. Utfordringen med forskning på dette feltet er at det er strengt tatt umulig å bevise fravær av effekt, særlig hvis det statistisk er lite sannsynlig. De store forskningsprogrammene har konsentrert seg om kreft, men det foregår også en diskusjon knyttet til langtidseksponering av svake felt, og noen mener det kan føre til ulike former for celleendringer og gi opphav til et antall ulike plager, som for eksempel autisme. Innføring av automatiske strømmålere gjør at denne debatten blusser opp igjen.

Oppsummert - hva gjør telenor?

Selv om det ikke eksisterer bevis for dagens nivå på stråling fra mobilsystemene representerer noen helsefare, er det både i Telenors og myndighetenes interesse å holde det allmenne strålingsnivået på et lavest mulig nivå, samtidig som tjenestekvaliteten i mobilnettet opprettholdes.

Mobilsystemene benytter derfor teknikker som tilpasser utsendt effekt både fra basestasjoner og mobiltelefoner slik at den ikke blir høyere enn nødvendig. Derfor vil mange små basestasjoner tettere sammen reduserer strålingsnivået, siden avstandene til mobiltelefonen reduseres, og effekten kan justeres ned.