Moren til Kari forsvant fra sykehjemmet et døgn i februar

Ingrid Erlandsen er 86 år og har pyntet seg for besøk. Vi møter henne sammen med datteren Kari på Mariehaven bo- og behandlingshjem utenfor Sandvika, hvor Ingrid nå bor. Men dette er ikke «hjemme» for Ingrid. Den tidligere hotelldirektøren som i årevis drev egen virksomhet i Rondane føler ofte fjellet kalle. Det var også til fjells hun var på vei da hun i februar forlot sitt daværende sykehjem på egen hånd. Det skulle bli starten på 24 timer med engstelse og intens jobbing.

– Mor har alltid vært aktiv og hatt mange jern i ilden. Våre foreldre drev Rondane Høyfjellshotell og mor var i full sving døgnet rundt med fire barn og ansvar for mange ansatte. Siden mor ble syk har hun levd mer og mer i fortiden; minnene fra den gangen kommer nærmere når korttidsminnet svikter, sier Kari Erlandsen.

Da moren Ingrid forsvant i vinter var Kari sentral i en omfattende leteaksjon som foruten familie og venner inkluderte politiet, mange hundre frivillige fra Røde Kors hjelpekorps, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder, samt en rekke presseredaksjoner. Som pressekontakt for aksjonen opplevde hun stort engasjement fra medmennesker i nærområdet og fra journalister som tok personlig interesse i å finne den demente 86-åringen. 

– I kulden var hvert minutt og hver time avgjørende. Politiet og de frivillige gikk systematisk til verks og det ble benyttet teknologi aktivt i å styre letearbeidet. Alle de store avisene la ut bilder av mor for å få inn tips og observasjoner. Riksaviser kontaktet meg for å spørre om de skulle flytte mors sak og bilde høyere opp på forsiden. Kollektivselskapet Ruter sendte ut bilde til alle sine sjåfører og jernbanen stilte opp med overvåkningsbilder. Flere fortalte egne historier om sin opplevelse av å være pårørende til demenspasienter, forteller Kari. 

Ingrid hadde vandret rundt og ble tilslutt funnet inne i en tujahekk på Stabekk, nedkjølt og forkommen. Hun hadde søkt ly for været og kulden, og ble funnet våt og tynnkledd med en kroppstemperatur på 31 grader. 

– Heldigvis gikk det bra med mor. Hun er i god form og har fått et bedre tilbud der hun nå bor. Det er godt å se hvor effektivt apparatet fungerer når noe som dette skjer. Vi er utrolig takknemlige for alle som engasjerte seg i leteaksjonen, sier Kari.

Hun legger imidlertid ikke skjul på at både hun og søsknene er utålmodige etter teknologiske fremskritt som kan bidra i arbeidet for og med demenspasienter. 

– Løsningen som finnes i dag er ikke gode nok. Vi håper mors historie kan bidra til at det kommer bedre og mer brukervennlige løsninger. Mor hadde et eget kjede og en klokke med GPS-sporing, men disse tok hun ofte av seg da de ga henne kløe. Enhetene som finnes i dag har også den ulempen at funksjonstiden er kort på grunn av begrenset batterikapasitet. Det er behov for mer brukervennlig og funksjonell sporingsteknologi som er bedre tilpasset denne målgruppen. Erfaringen fra leteaksjonen lærte meg at dette er en problemstilling som opptar mange, sier Kari. 

– Dette er en krevende pasientgruppe å følge opp for både helsevesen og pårørende. Mor opplever det som veldig tungt, av og til uforståelig, å måtte leve med låste dører og begrensede muligheter til å bevege seg eller få komme ut på tur. Hun spør stadig om hun har gjort noe galt. For et helsevesen med begrensede ressurser vil det alltid være behov for å frigjøre tid og ressurser for å kunne yte bedre oppfølging og behandling. 

– Jeg brenner spesielt for to viktige områder hvor teknologi kan utgjøre store forskjeller fremover, og det er innen helsesektoren og miljøutfordringene. Det er åpenbart at teknologi kan bidra med nye og bedre løsninger enn hva vi har i dag, avslutter Kari.