For en generasjon siden handlet mobilnett om å ringe og sende meldinger. I dag kobler det sammen sensorer langt utenfor allfarvei, styrer autonome roboter, holder driftssentraler operative når strømmen går, sporer materiell og logistikk, og gir feltarbeidere tilgang til sanntidsdata langt inni fjellet.

– På mange måter er mobilnettet blitt industriens «nervesystem». Vi snakker om infrastruktur som alltid må fungere, også når andre ting ikke gjør det, sier Torjus Bjørnstad, fagansvarlig for 5G i Telenor Bedrift.

Med den teknologiske utviklingen kommer ikke bare nye muligheter, men også helt nye spørsmål, sier han:

– Hvem eier infrastrukturen? Hvem har tilgang på hva? Hvordan legge til rette for kunstig intelligens? Og hvem ringer du når det virkelig gjelder?

Telekombransjen har tradisjonelt vært preget av standardiserte løsninger. Bjørnstad beskriver det som en «firkantet kloss» – forutsigbare rammer som kundenes behov måtte presses inn i.

Det bildet er i ferd med å endre seg, drevet av to parallelle utviklinger.

– Omfattende investeringer i kjernenettet og ny teknologi som avansert 5G gir oss på leverandørsiden nå langt større fleksibilitet, sier Bjørnstad.

Avansert 5G (5G Standalone) er nå under utrulling i Telenors kjernenett, etter flere år med oppgradering av basestasjoner fra 4G til 5G.

– På kundesiden har industriaktører begynt å bevege seg bort fra lukkede, proprietære systemer. Stadig flere tjenester kan nå gå over internett og sky, og det åpner for at mobilnettet kan brukes på helt nye måter, sier Bjørnstad.

– Alt dette gjør at vi nå i langt større grad kan ta utgangspunkt i kundens utfordringer, og deretter designe en løsning med langt større fleksibilitet enn før. Det er en game changer, sier Bjørnstad.

For virksomheter som vurderer å legge mer driftskritisk aktivitet over på mobilnettet, er det én ting som bør stå øverst på sjekklisten: En robust infrastruktur.

– Det har tatt litt tid å komme dit vi er på vei nå, men det er fordi infrastrukturen må være så robust som overhodet mulig. Ingenting settes i drift før det er gjennomprøvd i hele verdikjeden, sier Bjørnstad.

Han peker på at begrepet «Hele Norges sikkerhetsnett» handler om alt som er bygget opp systematisk over år, i en krevende norsk topologi der få andre land har sammenlignbare utfordringer.

Telenors infrastruktur spenner fra fiber og mobilnett til atomur som distribuerer presis tid uavhengig av GPS. Det siste er viktig, ettersom GPS-signaler kan jammes, og 5G-nettet er avhengig av nøyaktig tidsangivelse for å fungere.

– Et viktig spørsmål for industrikunder er om leverandøren har kontroll over hele verdikjeden. Når én aktør eier både transport, kjernenett og aksess, blir det enklere å feilrette, optimalisere og garantere oppetid, sier Bjørnstad.

Telenor er i dag en av svært få norske aktører som har denne typen ende-til-ende-kontroll over både fiber og mobilinfrastruktur.

– Det gjør at vi kan designe en helhetlig løsning som svarer på kundens sammensatte behov, i stedet for å tilby enkeltprodukter som kanskje ikke snakker så godt sammen, sier Bjørnstad.

Industrielle miljøer stiller helt andre krav til trådløs kommunikasjon enn et kontorbygg. Store arealer, metallkonstruksjoner, tunge maskiner og bevegelig utstyr gjør stabile forbindelser krevende.

– I slike miljøer kan det være dyrt og komplisert å bygge wifi. Mobilteknologi viser seg ofte å være et mer fornuftig valg, siden det er utviklet nettopp for mobilitet og store dekningsområder, sier Bjørnstad.

Han trekker to industriselskaper som eksempler.

– Hos det ene selskapet har vi tatt utgangspunkt i kundens konkrete behov og utfordringer, og sett på hvordan vi kan bruke mobil og nettverksinfrastruktur mer helhetlig og fleksibelt, både på OT- og IT-siden, sier Bjørnstad.

Hos det andre ser man en lignende tilnærming i industriområder med krevende fysiske forhold. Her utnyttes styrken i å kombinere flere deler av Telenors verktøykasse, som mobilnett, fiberinfrastruktur og øvrige nettverksleveranser, tilpasset ulike use case.

– Felles for begge er at vi tar utgangspunkt i kundens behov, og løser det med en bredere verktøykasse og et større mulighetsrom enn tidligere, sier Bjørnstad – og peker på at dette er et mønster han ser stadig oftere:

– Ulike teknologier må spille sammen på en sikker og robust måte. Det krever en leverandør som forstår både infrastrukturen og det driftstekniske hos kunden.

I mange industrianlegg arbeider personell alene eller i utsatte områder. Dette har ført til at HMS i dag er en av de sterkeste driverne for investeringer i industriell konnektivitet.

Et konkret eksempel på dette er energisektoren, der tilsynsmyndigheter stiller stadig strengere krav til kommunikasjon og beredskap i produksjonsmiljøer. Telenor leverer i dag mobilnett til flere fjellanlegg der behovet primært er drevet av HMS og alenearbeid – inkludert åtte timers nødstrøm via batteribanker på hver site.

– Stabil konnektivitet gir også mulighet for å dele informasjon i sanntid, ta beslutninger nærmere der arbeidet skjer, og automatisere tunge og potensielt farlige arbeidsprosesser som tidligere krevde manuell håndtering, sier Bjørnstad.

Til tross for at norske industribedrifter står i ulike faser av sine digitaliseringsløp, opplever Bjørnstad at bransjen er i rask endring – også i hvordan de ser på utgifter knyttet til infrastruktur.

– Tidligere dreide spørsmålene seg mer om investeringskostnader. Nå spør flere seg om hva det vil koste å la være. Det som virkelig teller, er hva nedetid faktisk koster på en lokasjon. 

Når kostnader knyttet til nedetid, manuelle feil og tapte produksjonstimer tas inn i regnestykket, endres også viljen til å investere i teknologi som kan forebygge og forutsi problemer før de oppstår.

– Ofte kommer bestillingen fra toppledernivå om å optimalisere, bli mer autonome og mer effektive gjennom digitale løsninger. Skal man få til det, er stabil og sikker konnektivitet en absolutt forutsetning, sier Bjørnstad.

Når stadig flere kritiske systemer blir digitaliserte, må virksomheter også stille seg spørsmålet: Hva skjer om nettet går ned – og hva må fungere lokalt?

– Flere virksomheter har nå lokasjoner som må være operative selv om alt annet er nede. Da handler det om å tenke gjennom alle mulige scenarioer – og hva du gjør da, sier Bjørnstad.

Selv om løsningene varierer, står prinsippet fast: Flere uavhengige kommunikasjonsveier må spille sammen. Et bygg kan ha flere fysisk adskilte fiberinnganger, et lokalt mobilnett med direkte fiber inn mot kjernenettet – og utgang til satellitt som siste reserveløsning. I tillegg til lokal, autonom kommunikasjon, må også nødstrøm være på plass lokalt.

– Vi jobber nå med denne typen løsninger på tvers av vidt forskjellige sektorer, fra industri og energi til helse og dagligvare. De har alle til felles at de stiller det samme spørsmålet: «Hva må være oppe når alt annet er nede?».

Som forvalter av grunnleggende nasjonale funksjoner og underlagt sikkerhetsloven, har Telenor både et særskilt ansvar og en unik posisjon i det norske beredskapslandskapet. Det er denne kombinasjonen av samfunnsansvar, infrastruktur og kompetanse som gjør det mulig å jobbe med beredskap på tvers av så ulike sektorer.

– Fremover vil det bare bli enda viktigere at vi evner å bistå på beredskap, tilpasset den enkelte kunden, sier Bjørnstad.

Norske industribedrifter står midt i en digital transformasjon der mye står på spill. Bjørnstad råder virksomheter til å tenke helhetlig – og til å starte tidlig, selv om man ikke har alle svarene fra dag én.

– Man kan legge en strategi, bygge suksessivt mot den, og ha to parallelle løsninger gående mens man går fra legacy til ny infrastruktur, sier Bjørnstad.

– Det viktigste er å velge en partner som forstår både teknologien og virkeligheten du opererer i, og som kan tilby en infrastruktur som er robust nok til å tåle det verste – og fleksibel nok til å støtte det beste.