Sju ting du neppe visste om horrorklassikeren «The Ring»

«Før du dør, ser du ringen.»

Når det kommer til minneverdige film-slagord er «The Ring» temmelig høyt oppe på lista. Skrekklassikeren fra 2002 solgte to millioner dvd-er (spør en voksen) på 24 timer, og statusen som en av 2000-tallets skumleste filmer er stadig intakt.

I tide til Halloween relanserer Paramount+ nå filmen, slik at alle som abonnerer på strømmetjenesten får den inkludert i sitt abonnement.

Utgangspunktet for klassikeren er en forbannet videokassett, fylt med merkelige og forstyrrende bilder. Om du ser den, vil telefonen ringe, og en hviskende jentestemme vil si «sju dager». Sju dager senere dør du.

Filmen følger journalisten Rachel (Naomi Watts), som etterforsker en rekke dødsfall knyttet til kassetten. Hun ender opp med å se den selv - og det gjør også sønnen hennes. Det blir starten på en hektisk kamp for å heve forbannelsen innen de sju dagene har gått.

Før du tar et gjensyn (eller kanskje ser den for første gang?) kan du kose deg med disse sju faktaene:

Skuespiller Daveigh Chase var tolv da filmen kom ut. I kinosalen måtte hun ifølge MentalFloss dekke for øynene fordi hun ble så skremt av filmens marerittaktige TV-spøkelse.

Fra månen i Dreamworks-logoen på starten til tapeter og leilighetsnumre - dette er den typen film hvor produksjonsdesignere og alle involverte har fått flere bestillinger på ringer enn en gullsmed gjør i mai.

Filmen er basert på den japanske forfatteren Koji Suzukis roman «Ring» fra 1991, som forøvrig ble både film og tv-serie flere ganger før den fant veien til Hollywood.

Ifølge IMDb har Suzuki uttalt at tittelen egentlig var en referanse til den gjentagende syklusen i fortellingen.

Da Suzuki skrev «Ring» var han ifølge BBC Radio 4 inspirert av sin egen frykt for å miste kona og døtrene, og gjorde hovedpersonen til mann.

Fordi det å beskytte døtre ble ansett som en moderlig oppgave i japansk skikk ble helten omgjort til heltinne i filmatiseringen «Ringu» - og dermed også i den amerikanske utgaven.

00-tallet var en gullalder for kreativ markedsføring av skrekkfilmer, sterkt inspirert av «er det en ekte dokumentar?»-suksessen til lavbudsjettslageren «The Blair Witch Project».

Den første uka «The Ring» gikk på kino i USA og Canada kunne heldige/uheldige kinogjengere (som ikke satte seg for kjapt og knusende ned i setet) ifølge IMDb rusle hjem etter filmen med frynsete nerver og en flunkede fin VHS-kopi av den forstyrrende dødskassetten.

Kopier av kassetten ble også lagt ut på konserter og andre tilstelninger, sammen med en påskrevet adresse til en nettside som advarte mot forbannelsen.

Samara er en onryō – et hevngjerrig spøkelse med dype røtter i japansk kultur. Disse blir ofte til ved drap eller selvmord, og piner gjerne ofrene sine over lang tid. 

Ifølge Yokai.com er Oiwa den mest kjente japanske onryō-en. Oiwa var en kvinne som ble vansiret og forgiftet av ektemannen, og begikk derfor selvmord. Etter sin død hjemsøkte Oiwa ektemannen og lurte ham til å ta livet av sin nye kone og svigerfar.

Fortellingen var basert på en virkelig kvinne som døde i 1636, og er blitt fortalt gjennom alt fra kabuki-teater og treskjæringer til filmer opp til i dag. 

Horrorfilmer fra Hollywood er normalt gjenstand for stor skepsis blant filmanmeldere flest, og dessverre har mange amerikanske nyinnspillinger av japansk horror også vært ganske dårlige. 

Men i tilfellet «The Ring» trillet også norske kritikere høye terningkast. 

Aller mest entusiastisk var Dagsavisens horrorpositive anmelder Espen Svenningsen Rambøl, som ga karakteren fem og roste filmen sammenliknet med den japanske originalen: 

– Med tanke på Hollywoods lange, lusne historie med nyinnspillinger av fremmedspråklige filmer, er det er en stor overraskelse at «The Ring» er en effektiv grøsser som både er trofast mot opphavet, og på flere punkter faktisk fungerer bedre enn originalen, skrev han.