«The Queen’s Gambit»: Serien som gjør sjakk sexy igjen
Det ble nylig kjent at vår egen sjakkmester Magnus måtte ty til et noe uortodokst triks da brikkene ikke flyttet seg hans vei under VM i lynsjakk i 2012.
I en pause under turneringens siste dag tømte den daværende 21-åringen like godt minibaren på hotellrommet sitt, vant åtte partier på rad og sikret seg sølvmedalje i mesterskapet.
De fleste eksperter er skjønt enige om at denne kombinasjonen – rus og sjakk – trolig ville ødelagt de aller flestes sjanser til å hevde seg i idretten.
I den kritikerroste nye serien fra Netflix, «The Queen’s Gambit», utgjør den imidlertid selve fundamentet for en morsom, rørende og uvanlig hektende fortelling.
Tragedier og triumfer
«The Queen’s Gambit» utspiller seg i 50- og 60-tallets USA. Vi møter Elizabeth Harmon (Isla Johnson i den første episoden, Ana Taylor-Joy i de seks øvrige), som har havnet på barnehjem etter at moren omkom i en bilulykke.
Her blir den traumatiserte og uvanlig intelligente jenta introdusert for to ting som skal prege livet hennes: særdeles avhengighetsskapende beroligende piller, og sjakk, som hun lærer å spille av stedets vaktmester (Bill Camp).
#QueensGambit is, without a doubt, the best portrayal of both the chess world and game that I have ever seen.
— Hikaru Nakamura (@GMHikaru) November 11, 2020
Allerede som barn danker hun ut garvede motstandere i en idrett mildt sagt dominert av menn, og med hjelp fra sin omsorgsfulle, men alkoholiserte adoptivmor (Marielle Heller) skaper hun bølger i det internasjonale sjakkmiljøet.
Samtidig truer en stadig mer destruktiv livsstil med å stikke kjepper i hjulene for Beth på hennes vei mot toppen.
Utfordrer myter om rus og genialitet
I en tid der stadig mer TV-underholdning tilsynelatende baserer seg på «ekte personer» og «virkelige hendelser», er det nesten befriende at Beth Harmon er en fullstendig fiktiv karakter. Hun er en mer enn sammensatt nok skikkelse til å bli levende likevel.
«The Queen's Gambit» baserer seg på Walter Tevins’ roman med samme navn fra 1983, og er dermed den fjerde av bøkene hans som har blitt filmatisert, etter «The Hustler» (1961), «The Man Who Fell to Earth» (1976) og «The Color of Money» (1987). Mange har jobbet for å bringe historien til lerretet siden boken kom, og Bernardo Bertolucci, Walter Hill og Heath Ledger er blant regissørene som har vært knyttet til prosjektet.
Som flere kritikere har påpekt, går flere av forfatterens foretrukne temaer – sport, rus og fremmedgjøring – igjen i denne serien.
Den seiglivede myten om koblingen mellom kreativitet og psykiske lidelser, rus og genialitet, utfordres imidlertid gjennom de sju episodene. Det er lite romantisk ved Beths stadig mer nedadgående spiral, tross den svært elegante og forlokkende tidskoloritten.
Sexy sjakk
Serieskaper Scott Frank har en rekke suksesser på samvittigheten, både som manusforfatter («Out of Sight», «Minority Report», «Logan») og regissør («Godless»). Utfordringen ved å filmatisere «The Queen’s Gambit» kokte ned til noe helt konkret, forteller han i et intervju med Entertainment Weekly:
– Sjakken var den største bekymringen min. Det var det jeg brukte mest tid på å forberede. Jeg ble besatt av å finne en måte å fange spillene på – og gjøre dem dramatiske for folk som ikke har peiling på sjakk.
I samme intervju avslører Frank at seriens uttrykk er inspirert av den lekre fargepaletten til 50-tallsregissøren Douglas Sirk.
– Mellom turneringene gikk jeg hele tiden rundt og sa «nå gjør vi sjakk sexy igjen».
– Et glamorøst romvesen
Om ikke navnet Ana Taylor-Joy sier deg allverden, kan du lære deg navnet først som sist: Den argentinsk-britisk-amerikanske 24-åringen, kjent fra supernifse «The Witch» og kostymedramaet «Emma», bærer mye av «The Queen’s Gambit» på sine skuldre.
Hennes portrett av hyperintelligente og trøblete Beth, fra hun er 13 til 22 år gammel, er fullt av nyanser som kun antyder stormen i karakterens indre. Som Paste Magazine skriver i en av mange meget positive anmeldelser serien har høstet:
– Taylor-Joy gir ofte den nervepirrende følelsen av å se på et glamorøst romvesen som er moderat interessert i mennesker mens hun plukker opp faktene våre.
En tilnærmet unison internasjonal kritikerstand er enig, og her til lands utroper Aftenpostens anmelder Asbjørn Slettemark «The Queen’s Gambit» til høstens store TV-overraskelse:
– En serie om sjakk, piller og barnehjem er blitt 2020s mest fengende fortelling.
.jpg)