«Pure»: Sårt og søtt om løpske fantasier

Fra «Sex Education» til «Normal People»: Det mangler ikke akkurat på TV-serier med mange, lange og eksplisitte scener fra soverommet. Men TV-serien «Pure», som nettopp ble tilgjengelig hos Telenor T-We gjennom strømmearkivet til BBC, byr på en litt annen variant.  

Her er nemlig ikke de vågale scenene (med noen unntak) ment å virke pirrende.

Hovedpersonen i «Pure», 24 år gamle Marnie, har nemlig tvangstanker om sex. Hun kan knapt se på et annet menneske før hun begynner å tenke på hvordan de ser ut i seksualiserte situasjoner. Og tankene blir bare mer påtrengende jo mer hun prøver å undertrykke dem.

For enkelte kan denne typen tvangstanker – pure OCD, som det gjerne kalles – utvikle seg til en lidelse som kan ødelegge livet om ikke den diagnostiseres og behandles. 

Låter det som et merkelig utgangspunkt for en TV-serie? Kanskje, men «Pure» er faktisk overraskende fin, tidvis veldig morsom, sår og sjarmerende.

I første episode blir vi altså kjent med Marnie (spilt av ukjente, men sensasjonelt gode Charlie Clive), som har rømt fra bygda i Skottland til London etter å ha blitt overrumplet av tvangstanker om en sexorgie med foreldrene sine – mens hun holdt tale på bryllupsdagsfesten deres. 

I London prøver Marnie å bygge seg opp en ny tilværelse. Å flykte fra seg selv og sitt indre liv, er imidlertid ikke gjort i en håndvending – særlig når fantasien i stadig større grad løper løpsk. 

Noen helsvart affære er den seks episoder lange dramakomedien ikke – snarere tvert imot. 

Genistreken til «Pure» er nemlig at den klarer å balansere et tema det kan være lett å lage enkel komikk av, med en respektfull tone som gir genuin innsikt i en tidvis ganske brutal psykisk lidelse. 

Her er det aldri tvil om at vi ler med Marnie, og ikke av henne.

Serien er basert på britiske Rose Cartwrights selvbiografiske bok «Pure», som igjen tok utgangspunkt i en oppsiktsvekkende artikkel forfatteren skrev under pseudonym for The Guardian i 2013. 

Artikkelen fortalte med en lett og selvironisk tone hvordan forfatteren hadde fått en seksuell identitetskrise før hun fikk sin diagnose. Hvordan kunne disse fantasiene invadere tankene hennes på denne måten? Var hun pedofil?

Denne selvironiske tonen er bevart i «Pure».

Samtidig er Marnie blitt en karakter det er lett å tro på og føle sympati med – ikke minst når den evige tankekverna hennes gjør de mest hverdagslige situasjoner til absurde og skamfulle mareritt.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Sarah Harvey (She/Her) (@harveysprinkle)

«Pure» ble først vist på Channel 4 i Storbritannia i 2019, og er senere også vist hos NRK TV.

Og tror du meg ikke når jeg påstår at «Pure» er verdt din tid, kan du jo høre på The Guardian.