Bli med norske kjendiser inn på Nasjonalmuseet

En av de mest folkekjære profilene i «Min samling» er Kari Bremnes, som har gitt Nord-Norge en høyt elsket sangstemme i over 40 år. Som kunstelsker trekkes hun mot kontrastene, enten de er av eksistensiell karakter eller plantet i henne fra barnsben.

– Ofte handler det om de essensielle tingene, de store følelsene. Det er kjærlighet og død, og det gode og mørke i kontrast. Jeg har vokst opp i Svolvær, som har ganske store kontraster i naturen. Det tror jeg nok jeg har i meg også, og det tiltrekkes jeg av også i kunsten, sier hun i «Min samling».

Sterke og komplekse kvinneskikkelser er noe som går igjen i tekstene til Kari Bremnes. Dermed er det ikke rart at hun stanser litt ekstra ved to kvinnelige pionerer i den norske kunsthistorien – Harriet Backer (1845-1932) og Oda Krohg (1860-1935).

– Tenk på den veien de måtte gå, de damene. Alt ligger til rette for at du ikke skal bli kunstner. Likevel holder de fokus og går hele veien. Det synes jeg er ganske tøft.  

En ung Kari hadde en plakat av Krohgs «Japansk lykt» (1886) hengende på jenterommet i Svolvær. Det gjør like fullt sterkt inntrykk å komme helt tett innpå kilden.

– Det er så mye rikere å se en original. Du kommer nærmere et eller annet – du kjenner en annen kraft fra bildet.

En tur på Nasjonalmuseet gir også anledning til å komme nærmere den udiskutable norske giganten i den globale kunsthistorien: Edvard Munch (1863-1944).

Kari Bremnes har et helt spesielt forhold til Munch: Albumet «Løsrivelse» (1993), et samarbeid med Ketil Bjørnstad, baserer seg på dikt, prosa og dagboktekster maleren skrev i løpet av livet.

I tillegg til verk fra den sentrale bildeserien «Livsfrisen», dveler Bremnes ved et bilde som har blitt et popkulturelt ikon: «Skrik» (1893).

– Med krig i Ukraina, klimakrise og den eksistensielle angsten som følger oss alle sammen…. Jeg tror aldri dette verket vil bli irrelevant.

Til tross for de skremmende trådene til vår egen samtid i «Skrik», finnes det et bilde i Nasjonalmuseets samling som skremmer Bremnes enda mer – Theodor Kittelsens tegning «Pesta i trappen» (mellom 1894 og 1896). Nasjonalromantikerens skildring av pesten satte dype spor i et ungt barnesinn.

I Nasjonalmuseets studiesal får artisten sjansen til å studere tegningen på nært hold – om enn med skrekkblandet fryd.

– «Pesta i trappen» er det skumleste bildet i verden! Dette tar meg rett tilbake til barndommen. 

Fra «Helvete» til «Sommernatt»

En annen nordmann som – bokstavelig talt – har et unikt perspektiv på Nasjonalmuseets kunst, er den kongolesiskfødte friidrettsutøveren Salum Kashafali, som har brukt det siste tiåret på å bli verdensmester, europamester og paralympisk mester.

Kashafali er født med en netthinnesykdom som gjør at han gradvis mister synet, men det hindrer ikke 28-åringen fra store kunstopplevelser.

– Som svaksynt ser jeg noe annet enn hva andre ser, og jeg fortolker deretter. Det jeg ser er min realitet. Jeg tror ikke jeg opplever kunst veldig annerledes enn andre.

Kashafali omfavner dualiteten i museets samling når han blir bedt om å presentere verkene som gjør størst inntrykk på ham. Et større emosjonelt spenn enn Gustav Vigelands brutale bronserelieff «Helvete» (1897) og Harald Sohlbergs to år yngre maleri «Sommernatt», er nemlig vanskelig å forestille seg.

For en krigsflyktning som kom til Norge i 2003 stikker dialogen mellom disse to verkene ekstra dypt.   

– Overgangen fra «Helvete» til «Sommernatt» er litt som mitt liv. Nå er det lysere tider, hvor jeg har det mye bedre, forteller Salum.