Derfor elsker vi guilty pleasure-perlen «Lucifer»

Key art fra TV-serien Lucifer på Netflix

Verdens mest populære serie akkurat nå er skamløs, sexy og satans gøy å se på. 

Slår du opp uttrykket «guilty pleasure» i en ordbok, finner du ikke en nedskrevet definisjon – kun et bilde av Tom Ellis i rollen som tittelfiguren i Netflix’ herlige TV-serie «Lucifer».

Neida. 

Men slik burde det strengt tatt vært.

Serien om DC Comics-karakteren Lucifer Morningstar er ikke noe prestisjedrama, og den vinner neppe bøttevis av Emmy-priser med det første. 

Men «Lucifer» har likevel lurt seg inn i stadig flere seeres – og etterhvert kritikeres – hjerter i løpet av fire og en halv sesonger. Ifølge The Guardian er serien verdens mest strømmede akkurat nå. Norske aviser har likevel, ifølge A-tekst, kun skrevet to saker om den i løpet av hele 2020. 

Se Netflix med Telenor T-We

Glimrende selvironisk

Etter tre år hos FOX, der fortellingen gradvis fant formen, ble «Lucifer» brått tatt av skjermen i 2018.

Fansen nektet imidlertid å finne seg i at serien ble kansellert, og lanserte derfor en underskriftsaksjon. Etter kort tid offentliggjorde Netflix at fansens bønner var hørt, og at de hadde bestemt seg for å gi den et liv etter døden.

Hos Netflix har serien fått skinne enda sterkere som det overnaturlige og ikke minst overdrevne dramaet det er.  

Historien om Lucifer – som i akkurat denne inkarnasjonen først så dagens lys i Neil Gaiman-klassikeren «The Sandman» (1989) – er nemlig på sitt beste når den ikke tar seg selv for seriøst.

Det selv ikke djevelen kan få

I serien lever vår mann livet som nattklubbeier på jorden etter å ha gått lei tilværelsen i Helvete. Lucifer er høy på pæra (naturlig nok), og han har en sjarm og en sexappell som er umulig å ikke falle for. 

Med mindre du er politidetektiven Chloe Decker, da, som på mystisk vis motstår den falne engelens sjarm. 

Det gjør henne selvsagt uimotståelig for Lucifer, som aksepterer en stilling som rådgiver for Los Angeles-politiet for å komme nærmere henne. 

Sammen tar de to for seg alt som fins av kriminelt grums i byen – både av naturlig og overnaturlig karakter.

Bilde fra TV_serien Lucifer

Superstjerne og fallen engel

I tillegg til et skarpt og morsomt manus som leker med etablerte myter og stereotypier om djevelen og hans relasjoner, er det i stor grad hovedrolleinnehaver Tom Ellis som lokker oss til å investere tid i «Lucifer». 

Rollen som Satan er kanskje ikke den enkleste å gjøre til en sjarmerende type, men den kjekke briten – for mange kjent fra BBC-komedien «Miranda» – gjør storeslem i tittelrollen. 

Som han selv sier i et intervju:

– Jeg hadde ingen betenkeligheter med å spille ham. Jeg prøvde å ta brodden av hele «djevelen»-greia og bare se på karakteren i manuset. Det jeg så var en veldig kompleks, men morsom mann å spille.

Syng med den stemmen du har

I løpet av den halvkjørte femtesesongen – som vil bli fulgt opp med en avsluttende og forhåpentligvis tilfredsstillende serieavslutning – byr «Lucifer» på mer typete og eksperimentelle grep. Blant annet en sort-hvitt-episode og en mini-musikal. 

Det sistnevnte tydeliggjør båndene til en annen klassisk «dum, men smart» serie: «Buffy, The Vampire Slayer», som skapte begeistring nettopp med en reinspikka musikal-episode i 2001. 

– Mange av manusforfatterne våre er store fans av Buffy, og da denne serien tok form, var det mange referanser til Buffy. De tilhører på en måte samme univers, sier Tom Ellis til Square Mile.

Guilty pleasure? Tja

Joda. «Lucifer» hører definitivt til guilty pleasure-kategorien. Om du opererer med sånt. 

Men det er trolig mer fruktbart å nyte hovedpersonens genuint flotte versjon av Nina Simones klassiske «Sinnerman» på nattklubb – eller å vrinske av at Lucifers vinger plutselig spretter opp ved seksuell tenning – uten ironiske forbehold. 

Se Netflix med Telenor T-We

Relaterte artikler

Se flere artikler