«Irma Vep» er årets drømmeserie for filmelskere
Et filmteam forsøker å gjenskape en fransk vampyrklassiker. Det går mildt sagt ikke problemfritt for seg.
Noen ganger lønner det seg å vite minst mulig om en god TV-serie før man gyver løs på den. Andre ganger kan konsise drypp av kontekst komme svært godt med – ja, til og med løfte serien ytterligere til himmels.
Miniserien «Irma Vep» (HBO Max) – skapt, skrevet og regissert av den franske auteuren Olivier Assayas – passer strengt tatt inn i begge disse kategoriene.
Det er ikke helt enkelt å beskrive hva som gjør denne serien så morsom, mystisk og engasjerende som den faktisk har blitt – i det minste ikke i kortfattede trekk.
På den annen side er det umulig å komme utenom alle meta-elementene som gjør den ekstra engasjerende og fascinerende.
Uansett hvordan du griper den an: «Irma Vep» – stokk om på bokstavene på eget ansvar, helst utstyrt med hvitløk og krusifiks – kan bli stående igjen som en av årets aller beste og mest originale TV-serier.
En Hollywood-stjerne i Paris
Den ytre handlingen er for så vidt tilforlatelig nok: Den matleie amerikanske blockbuster-skuespilleren Mira (den svenske Oscar-vinneren Alicia Vikander) ankommer Paris for å promotere nok en forglemmelig superhelt-film, samtidig som hovedrollen i en smalere fransk serie venter.
Målet med serien? Å lage en moderne versjon av den sju timer lange franske proto-grøsseren «Les Vampires» (1915), der hun spiller den maskerte kriminelle mesterhjernen Irma Vep.
På veien dit må hun imidlertid forholde seg til den dypt deprimerte regissøren René (Vincent Macaigne), samt den crack-avhengige tyske motspilleren Gottfried (Lars Eidinger), den bitre eks-assistenten (og -kjæresten) Laurie (Adria Ajona) og den grådige manageren Zelda (Carrie Brownstein).
Samtidig skjer det noe rart med Mira hver gang hun putter på kostymet sitt. Det er som om selve drakten gir henne vinger idet hun hopper mellom hustakene høyt over Paris. Etter hvert blir grensen mellom skuespilleren og karakteren hennes mer flytende.
Morsom, mystisk og meta
«Irma Vep» er dog ikke bare en TV-serie om serieskapere som gjenskaper en gammel vampyrfilm-serie. Regissør Olivier Assayas lagde nemlig filmen «Irma Vep» allerede i 1996.
I denne nye tapningen av fortellingen går han langt i å strekke forbindelser mellom fiksjon og virkelighet, med rause mengder klipp fra «Les Vampires» blandet inn i handlingen, og der prøvelsene til den ulykkelige regissøren René speiler Assayas’ egne utfordringer under innspillingen av ‘96-filmen.
Dette er imidlertid langt mer enn bare en heftig lek på ulike meta-plan. «Irma Vep» er like mye et tidvis hylende morsomt skråblikk på filmbransjen og alle de oppblåste egoene som søker seg dit, og på den – i disse algoritmiske tider – ofte skjøre linjen mellom kunst og kommersiell suksess.
I tillegg har serien åpenbare elementer av mystikk og – i god fransk tradisjon – erotiske gnisninger. Det dysfunksjonelle forholdet mellom Mira og ekskjæresten Laurie rulles gradvis opp, samtidig som nye flørter materialiserer seg på filmsettet.
Oscar-vinner omgitt av talent
Det er en hel rekke ting å fremheve med disse åtte episodene: Det visuelle uttrykket er praktfullt, manuset genuint medrivende og tempoet perfekt balansert for formatet.
Skuespillerne fortjener også sin del av æren: Svenske Alicia Vikander, som vant Oscar for beste birolle i «The Danish Girl» i 2016, utgjør kjernen av universet «Irma Vep» utspiller seg, og hennes Hollywood-stjerne Mira representerer en slags jordnærhet oppi all galskapen.
Det er imidlertid flere i rollebesetningen som kan forvente en påskjønnelse når prisene for årets TV-prestasjoner skal deles ut.
Vincent Macaigne er fremragende som pilleknaskende regissør på dypt vann, og Vincent Lacoste er herlig ekkel som den selvopptatte skuespilleren Edmond, mens Lars Eidinger stjeler hver scene han er med i som den gærne, men briljante blandingsmisbrukeren Gottfried.
– Kattemynte for filmelskere
De første episodene av «Irma Vep» har fått svært gode anmeldelser så langt, med toppkarakter fra toneangivende nettsteder som Consequence og The AV Club.
På Rotten Tomatoes skårer serien i skrivende stund 100 prosent, med kritikerkonsensusen sammenfattet som «kattemynte for filmelskere».
Eller som Rolling Stones anmelder oppsummer det:
– Olivier Assayas vender tilbake til filmenes – og sin egen – historie i denne miniseriens gjensyn med hans meta-mesterverk fra 1996, oppdatert for superheltenes og algoritmenes tidsalder.
.jpg)
