«Blood»: Stemningsfull krimthriller der ingenting er som du tror

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til «Blood» i starten. Det er så mange TV-serier der ute - skulle jeg virkelig utsette meg for en langsom irsk psykologisk thriller som helt åpenbart prioriterer stemning over handling? 

Etter flere timer i sofaen med denne serien, er svaret et rungende «ja». «Blood» er nemlig en serie som virkelig belønner deg for investeringen din, der djevelen ligger i detaljene, og som introduserer en heftig dose plottvister akkurat idet du tror du har skjønt hvordan det hele henger sammen. 

Første sesong av serien er tidligere vist hos NRK under tittelen «Blodsbånd», og nå har strømmearkivet Cirkus sluppet begge de to sesongene som er produsert. 

Det er ikke en serie jeg vil anbefale til alle, men har du sans for stemningsfulle serier om mørke hemmeligheter under idylliske fasader, skuespill i verdensklasse og et intelligent krimplott, anbefaler jeg definitivt at du gir den en sjanse. 

«Blood» starter idet Cat Hogan vender tilbake til barndomshjemmet i West Meath, en irsk småby hun forlot til fordel for Dublin. Men nå er hennes mor død etter lengre tids sykdom, og Cat blir tvunget til et gjensyn med gamle trakter og bekjentskaper, inkludert familien som hun har et … komplisert forhold til.  

Det tar imidlertid ikke lang tid før byfuglen aner ugler i hjembyens mose. 

Det er et eller annet som ikke stemmer med dødsfallet. Snart mistenker hun sin egen far for skittent spill. 

Hvor var han da hun døde? Og hvorfor har han et stort sår på hånden (seriøst, har han ikke sett en eneste true crime-serie før)?

Faren spilles av Adrian Dunbar, en irsk TV- og filmlegende, og han har en råsterk tilstedeværelse.

Dunbars evner å overbevise både meg som seer og omgivelsene om at han er en god person, en snill landsbylege som har gjort det beste han kunne med en syk kone, men så - med bare et blikk eller en rykning i ansiktet - blir vi plutselig i tvil.

blood is SO good! adrian dunbar is amazing! 💘 pic.twitter.com/2P78kexdjn

— best of line of duty (@bestoflod) May 7, 2019

Kan han virkelig være en kaldblodig morder? Eller er det Cats egne traumer som utløser denne bestialske fantasien?

Serieskaper Sophie Petzal (mer om henne siden) har tidligere sagt i intervjuer at hun er fascinert av hvordan voksne barn kan ha helt ulike oppfatninger om foreldrene, selv om de er vokst opp under samme tak. 

Denne tematikken bruker «Blood» mye tid på å utforske.

Det blir tidlig klart at «Blood» tenker å bruke mye tid på å avsløre sannheten om hva som har skjedd. Mange av figurene har sin egen forhistorie og sine egne traumer som passer inn i puslespillet. 

Sakte, men sikkert rulles det kompliserte far-datter-forholdet opp.

Ikke dermed sagt at den er kjedelig, men leter du etter bestialske drap og spektakulær action er du på feil sted. Mye av spenningen ligger i å forstå hva karakterenes motiver egentlig er blant alle vendingene og tvistene. 

Sporene legges ut som brødsmuler foran oss med jevne mellomrom, og til slutt binget jeg de seks episodene i første sesong med største letthet før jeg gjøv løs på sesong to. 

Og selv om jeg som nevnt var litt i tvil i starten, forstår jeg til slutt godt hva Edinburgh Evening News mener når de skriver at «TV blir ikke særlig mye bedre enn dette». The Guardian påpeker også korrekt at «Blood» er et rågodt og gripende drama, som tar seeren på alvor.

Uten å spoile for mye, var det ikke åpenbart at det skulle komme en andre sesong av «Blood», men serieskaper Sophie Petzal fant en måte å utvide mysteriet på - og også i andre sesong er den røde tråden hvordan vi mennesker kan oppfatte tilværelsen helt ulikt selv om forutsetningene er like. 

Nå åpner serieskaper Sophie Petzal for at det også kan komme en tredje runde om Hogan-familien.