«Barracuda Queens» tar oss tilbake til det skamløse 90-tallet

Rike jenter stjeler som ravner i årets skandinaviske sommerserie – der humor, spenning, sjarm og glamour møtes til intimdans i Sveriges øverste sfærer.

Det begynner for alvor å bli varmt i mange deler av Norge, noe som bør tas med i betraktningen når sesongens TV-diett skal planlegges. 

Varme sommerkvelder krever nemlig sunne doser lettbeint TV-underholdning – gjerne i form av serier som ikke nødvendigvis vil forandre noens liv, men som underholder og fenger så det dundrer mens de pågår. 

Et fint eksempel er den sommervennlige svenske Netflix-serien «Barracuda Queens», som løst baserer seg på reelle forbrytelser begått av den såkalte Lidingöligan – en bande som plyndret velstående nabolag utenfor Stockholm for kunst, antikviteter, møbler og dyr vin på 90-tallet.  

Året er 1995. Vi befinner oss i Djurholm, et velstående villastrøk nord for Stockholm, der venninnegjengen Lollo, Mia, Frida og Klara lever passe hedonistiske og bekymringsløse liv i lyxiga omgivelser.

Men etter en ellevill partyhelg i Båstad, der sjampisregningen hoper seg opp til 100 000 kroner og en lei vannlekkasje på et hotell nærmer seg det samme beløpet, blir det en røff dagen derpå for firkløveret.

Løsningen ligger i en kreativ tolkning av «Robin Hood», der nattlige raid i nabolagets luksusboliger ikke bare dekker gjelden, men gjør jentene rike – og raskt vikler dem inn langt dypere trøbbel. 

Ingen av de fire (som blir til fem når det første innbruddet skjærer seg) er kriminelle mesterhjerner, for å si det forsiktig. 

Mye av spenningen knytter seg dermed til hvor lenge de klarer å gjennomføre sine dumdristige sprell rett foran nesa på familie, bekjente og lovens lange, men ikke spesielt effektive arm. 

Det er mye å sette pris på ved «Barracuda Queens», fra tempoet, tonen og tidskoloritten til skuespillerprestasjonene. Alva Bratt og Izabella Scorupco er spesielt fabelaktige som kynisk mor og ditto datter, men alle karakterene – og skuespillerne som vekker dem til live – er jevnt over meget solide. 

For de av oss som vokste opp på 90-tallet, er det i tillegg stas å bli tatt tilbake til musikalske klassikere som preget epoken, fra Whigfield og Snap! til Radiohead og Supergrass. 

Det kanskje aller kuleste ved serien er likevel hvor nådeløst og samtidig morsomt «Barracuda Queens» avkler den svenske sosieteten. Med en såpass overfladisk, matlei, tørst og kåt samling foreldre som disse ungdommene har hatt som rollemodeller, er det kanskje ikke så rart at de ender opp der de gjør.

At «Barracuda Queens» er løst basert på virkelighetens Lidingöligan, er dog verdt å understreke. Serieskaper Camilla Ahlgren og regissør Amanda Adolfsson har tatt seg friheter i dramatiseringen av historien – ikke minst ved å la forbryterne være tilsynelatende uskyldige jenter. 

Kritikerne er delte i sin oppfatning av serien. For noen blir det for overfladisk og glatt, mens andre lar seg fenge. Aftenpostens anmelder Asbjørn Slettemark kaller den «et saftig drama», og svenske Aftonbladet går enda lenger i sin ros:

– Seks leskende episoder går ned i en fei. Netflix’ «Barracuda Queens» er en perfekt sommerserie med en herlig smak av 90-tallet.