5 grunner til at vi fortsatt elsker Poirot

En klassisk Homburg-hatt, en snerten liten bart og en tykk belgisk aksent. 

Allerede nå vet du nok hvilken karakter vi snakker om. Så ikonisk er Agatha Christies Hercule Poirot, detektivfiguren som praktisk talt har definert en hel sjanger innenfor TV og litteratur. 

Karakteren, som engelske David Suchet portretterte i 13 sesonger og 70 avsnitt mellom 1989 og 2013, er blant de desidert mest elskede detektivene vi har i populærkulturen, og fortsetter å fenge publikum den dag i dag.

Alle disse sesongene kan du se i strømmetjenesten BritBox, som du nå kan velge i T-We og Streamix som en av dine inkluderte tjenester. 

Og at Poirot fortsatt er elsket – det er det mange grunner til.

For å feire at vi nå kan se «Agatha Christie’s Poirot» gjennom BritBox, har vi samlet grunnene til at vi elsker detektiven under her.

Innenfor sjangeren «whodunit» (fra engelske «who has done it» eller «hvem har gjort det»), som er en type krim hvor alt leder opp til den store avsløringen av morderens identitet, er det få som kan måle seg med Poirot. 

Fra innsamling av ledetråder til utspørring av rollegalleriet til den siste samlingen av mistenkte hvor morderen endelig konfronteres; Agatha Christie perfeksjonerte «whodunit»-formelen. 

Disse mysteriene er helt unike innenfor TV, fordi oppbyggingen lar oss som publikum bli med på å løse dem. Vi tolker ledetråder, vurderer mistenkte, og prøver å finne potensielle motiv sammen med Poirot.

Kanskje klarer vi til og med å finne ut hvem morderen er, som føles som en enorm seier fra sofakroken.

Hvor moderne krim ofte tyr til actionfylte oppgjør med skytevåpen eller nevekamp, står Poirot som en kontrast. 

Den lille belgiske mannen er nemlig ingen actionhelt, men en mann som bruker det han omtaler som sine «little grey cells» – altså hjernen – for å løse saken.

Ulikt mange moderne krimhelter, så er Poirot litt forfengelig og komisk av seg, og dermed svært lett å like. 

Det er vanskelig å se for seg en verden hvor karakteren Poirot kunne blitt spilt av noen andre enn Sir David Suchet.

Som nevnt spilte Sir Suchet rollen i nesten 25 år, og er unektelig et trekkplaster for serien. 

Hans portrettering av detektiven med små mannerismer, humor og skarphet var troverdig, treffende og ikke minst underholdende. Han er en fryd på skjermen og etter manges mening den perfekte Poirot. 

Faktisk var han så god at Christies datter inviterte Sir Suchet hjem på middag, og fortalte ham at moren ville ha elsket hans portrettering dersom hun hadde hatt sjansen til å se ham før hun gikk bort.

Mellom 1930-talls England, elegante biler og herlig Art Deco-arkitektur, byr «Agatha Christie’s Poirot» på en svært nostalgisk tur tilbake i tid. 

Det er lett å la seg drømme bort i denne visuelle ferien til en svunnen tid, til tross for mordmysteriet som står i fokus.

I motsetning til mange andre krimserier, byr «Agatha Christie’s Poirot» på gåter som faktisk kan løses av publikum. 

Christie fulgte nemlig det som omtales som «fair play»-regelen innen krimfiksjon, hvor alle ledetrådene som kreves for å kunne løse mysteriet presenteres for seeren før morderen avsløres. 

Her er det ingen plutselige oppdagelser som har skjedd mellom linjene, eller elementer som dukker opp ut av det blå etter avsløringen. Alle brikkene du trenger er der allerede, du har bare ikke sett koblingen ennå. 

Og det digger vi!