Kompetansebristen

Kompetansebristen

Alt som kan digitaliseres skal digitaliseres og vil gi oss muligheter for forbedring i vekst- og levekår. Til det trenger vi arbeidstakere som kan skape, omforme og ta i bruk ny teknologi.

Norge vil mangle mer enn 10.000 personer med avansert IKTkompetanse i 2030.

Når landet nå skal ombygges, er byggesteinene noe annet enn i Gerhardsens prosjekt. Nå skal vi bygge landet med kompetanse for fremtiden - for å skape nye type arbeidsplasser og ny vekst for landet.

Alt som kan digitaliseres skal digitaliseres og vil gi oss muligheter for forbedring i vekst- og levekår. Til det trenger vi arbeidstakere som kan skape, omforme og ta i bruk ny teknologi. Det går en digitaliseringsvind over Norge. Det er bra for Norge. Men i omstillings- og digitaliseringsiveren glemmer vi et sentralt element: hvordan løfter vi vår kollektive digitale kapasitet og kompetanse til å stå i omstilling og kapitalisere på mulighetene.Teknologi skaper muligheter, og grunnleggende infrastruktur er avgjørende for å skape ny vekstplattform for Norge.

Vi er verdensmestre i infrastruktur, og vi har en befolkning som er mer enn modne for å ta i bruk ny teknologi. Samtidig vet vi at vi har store kompetanseutfordringer. En av tre arbeidstakere svarer at de opplever å ha utilstrekkelige digitale ferdigheter i jobben sin1, og kun 40 prosent av toppledere og 30 prosent av mellomledere har nødvendig digital kompetanse2. Når det gjelder behovet for arbeidstakere med avansert IKT kompetanse er vi allerede i manko, og med dagens utdanningstakt vil det offentlige og næringslivet mangle mer enn 10.000 personer med avansert IKT-kompetanse i 20303. Mangelen på kompetanse vil få konsekvenser.

austlid-stn-18-750x400 Heidi Austlid, leder IKT-Norge

De vanlige markedsmekanismene virker i arbeidsmarkedet for IT-eksperter. Når det er mangel på denne kompetansen vil lønn presses opp. På kort sikt vil det øke tilbudet litt ved at disse arbeidstakerne jobber mer (overtid) og arbeidstakere med nærliggende kompetanse kan lettere mobiliseres til å skaffe seg den resterende kompetansen. Men dette er ikke nok for å skaffe balanse mellom tilbud og etterspørsel. På lengre sikt klareres markedet dels ved at de økte lønningene slår ut i økte priser som reduserer etterspørselen etter IT-prosjekter, dels ved at de økte lønningene vil få flere til å skaffe seg IT-kompetanse, om nødvendig utenfor de norske utdanningsinstitusjonene. Dette økte tilbudet av IT-kompetanse vil i sin tur svekke lønnspresset igjen.

Disse markedsmekanismene vil skaffe oss tilstrekkelig ITkompetanse, men det vil ta mange år. I mellomtiden vil vi gå glipp av muligheter og innen vi er klare kan det digitale toget ha dratt fra oss. Det er derfor bedre om Stortinget bevilger penger til flere studieplasser med en gang, og at Regjeringen sikrer at utdanningsinstitusjonene følger opp. Det er allerede mer enn nok studenter som ønsker seg en teknologisk utdanning.

En annen konsekvens er at behovet for å sette ut arbeidsoppgaver til utenlandske arbeidstakere vil øke. Det ligger uansett an til en vekst i bruken av arbeidstakere med høy teknologisk kompetanse fra andre land. Vi kan ikke regne med å være selvforsynt på all kompetanse.

Økt lønnsnivå i kombinasjon med fortsatt sterk priskonkurranse vil øke behovet for outsourcing, som lett kan komme i konflikt med en skeptisk opinion. I den grad beslutningstakerne lar være å sette ut oppgaver vil det bremse digitaliseringstakten i næringsliv og det offentlige ytterligere.

Begge konsekvenser, økte priser og/eller brems i outsourcing vil trekke i retning av samme effekt: Færre digitale prosjekter blir gjennomført. Folk får dårligere digitale tjenester enn de ellers ville fått. Norge kan komme for sent til det digitale bordet.

Alle prognoser peker i retning av at det må ansettes langt flere lærere, omsorgs- og helsearbeidere i mange år framover for å holde tritt med etterspørselen etter disse tjenestene. Kampen om ungdomskullene blir hardere. Tilgangen på unge som kan begynne å jobbe i det brede næringslivet vil bli redusert, gitt at offentlig sektor vil ha samme lave produktivitetsvekst i framtiden som den har hatt før.

Men slik trenger det ikke å være! Digitale løsninger kan tilby bedre tjenester med mindre bruk av arbeidskraft per bruker både innenfor stell av eldre, helsebehandling og utdanning. Slike gevinster risikerer vi å miste med knekk i kompetanse og slakkere digitaliseringstempo.

En svekket norsk IKT-næring vil gi klare velferdstap for Norge. Mens gjennomsnittlig, årlig vekst i verdiskaping per ansatt for fastlands-Norge sett under ett var på 1,1 prosent fra 2000 til 2013, var den på 6,2 prosent for IKT-næringen4, altså over fem ganger større i IKT-næringen enn “normalen”. På grunn av slike veksttall vil vi skape større verdier og trygge velferden bedre om IKT-næringen får en større andel av arbeidsstyrken.

Vi må altså bygge landet med kompetanse, og det betinger at politikerne tar ansvar for å bygge kapasitet, ved å innføre koding i skolen, sikre flere studieplasser, og gjøre sin innsats for å gi dagens ledere og arbeidstagere digital kompetanse. I tillegg må vi som næring være delaktige i samarbeid med utdanningssektoren for å sikre at utdanningene blant annet svarer på framtidige behov.