Fangst og forvaltning i en digital tid

Berit Svendsen, adm. dir. i Telenor Norge AS

Dette er tredje året vi gir ut en status for teknologinasjonen. Med denne utgaven står vi foran et stortingsvalg og det er naturlig stille spørsmålet: Hvordan kan Norge bli en digital spydspiss?

Egentlig er vi forbi spørsmålsstillingen. Norge kan bli spydspiss for den utviklingen som nå kjennetegnes av tingenes internett, stordata og kunstig intelligens.

Internett og mobil er driverne. Få nasjoner har et bedre utgangspunkt enn oss: God og stadig bedre utbygget infrastruktur med dekning og nettkapasitet i verdensklasse. Folk i Norge er dessuten svært raske til å ta i bruk ny teknologi. Denne etterspørselen danner et marked som gjør de store investeringene mulig.

For bare noen få tiår tilbake, var Televerket en kostnadspost på statsbudsjettet. I dag skaper Telenor og resten av bransjen inntekter i milliardklasse som kommer fellesskapet til gode. Inntektene kommer etter at markedet har finansiert utbygginger og stadige teknologiskifter, og utviklet tidsriktige tjenester som digitaliserer folks hverdag.

Alt levert uten køer og ventetid, er nå regelen og ikke unntaket i vår bransje. Framover vil imidlertid «levert uten ventetid» bety noe helt annet enn hva vi så langt har kunnet forestille oss.

Forventningene til nye digitale løsninger gjelder overalt, innen alle bransjer, sektorer og livsområder. Den digitale agendaen er i ferd med å bli total. Omtalen av digitalisering passer derfor ikke lenger i periferien av partiprogrammer, samfunnsplaner eller forretningsstrategier.

Stordata til samfunnsnytte

Om få år vil det være flere ting enn mennesker koblet til internett. I dag er om lag fem milliarder ting koblet opp. Innen 2020 vil dette femdobles. Dette åpner for en datamengde av dimensjoner. I Telenor arbeider vi med nye metoder for å gjøre dataene om til formålstjenlig innsikt.

Ta trafikkdata fra transportsektoren som eksempel. Sist år ble det gjennomført mer enn 600 millioner kollektivreiser i Norge. I en befolkning på fem millioner er tallet allerede imponerende. Samtidig vet vi at kollektivtrafikken må øke ytterligere dersom vi skal lykkes både med utslippskutt og bedre nærmiljø i byene. Legger vi til hvordan ytterligere innsikt i trafikkmønstre kan sikre bedre samlet planlegging av løsninger for parkering, veibygging, privatbilbruk, kollektivtrafikk og godstransport, da ser vi at data omgjort til formålstjenlig innsikt gir stor samfunnsnytte.

Den nasjonale transportplanen som Stortinget behandler for tiårsperioden 2023-2033 innebærer minst 1 100 milliarder kroner i offentlige investeringer. Til sammenlikning vil vår bransje antagelig gjøre kommersielle bredbåndsinvesteringer over samme tiårsperiode for om lag 85 milliarder kroner. Også dette er mye penger. Milliardene til transportplanen som nå besluttes vil være basert på gamle trafikkdata og ditto dårlige framskrivninger. Hvor sikre er vi egentlig på disse tunge investeringene?

Tillit, likeverd og fellesskap er også digitale gullbarrer

Til tross for store endringer i samfunnet, står tilliten, likeverdet og felleskapstanken støtt. Disse kulturelle verdiene tjener til godt utgangspunkt for å mestre det den digitale agendaen krever: Fangst og forvaltning av nyttige data, i store mengder og umiddelbart tilgjengelig.

Helt fra opprinnelsen for vår historie kjenner vi nettopp fangs og forvaltning som de to sentrale begrepene i nær sagt alle næringsveier her til lands. Fra jordsmonn, fjell og skog, fra elver og fossefall, eller til fjords og til havs. Også oljeeventyret har handlet om det samme, å lykkes med fangst og forvaltning av petroleumsressursene fra kontinentalsokkelen.

Dataene det nå er snakk om å fange og forvalte, de er sensitive og kan gjøre den enkelte og hele samfunnet sårbart, dersom de ikke håndteres forsvarlig, og i tråd med kravene til godt personvern og cybersikkerhet. Nettopp derfor er tilliten i vårt samfunn helt avgjørende for at vi kan lykkes.

Smarte kommuner

Til årets Status Teknologi-Norge har vi fått gjort en analyse og sammenlikning mellom større bykommuner i Norge og Danmark. Bredbåndsbyindeksen (NBCI) oppsummerer noen viktige funn: Den første er verdien felles og landsomfattende regler har for utbyggingen av bredbånd. Tilsvarende er det også grunn til å satse på nasjonale standarder og rammer for raskere og bredere tilgang på digitale løsninger.

Kommunene trenger standardløsninger og deling av beste praksis. Isolerte innsatser fra byene hver for seg kan gi noen få et forsprang, men det tar altfor lang tid før samfunnets aller viktigste velferdstjenester blir digitale. Det taper fellesskapet på.

Den digitale utviklingen på de fleste andre samfunnsområder er kommet så langt at vi må se det som en utfordring for velferden dersom disse viktige tjenesteområdene overlates åpent for disrupsjon fra globale nettgiganter. Det vil skje dersom de internasjonale nettplattformene blir alene om å fange opp og forvalte folks data. Hos dem er det kjøpekraften i den enkeltes lommebok som avgjør tilgangen på premiumtjenestene. Det er ikke velferden slik vi vil kjenne den.

Stordata for fortsatt fellesskap

Samtidig som vi fenges av tanken på å ha alle tingene knyttet til nett, hurtigheten i teknologiskifter og framveksten av nye digitale løsninger, må vi også stille spørsmål til hva det gjør med de virkelig viktige fellesskapsfunksjonene.

Hva er konsekvensen av at din egen klokke leser mer om din helse enn hva du selv, fastlegen og helsetjenesten greier å holde seg oppdatert på. Der disse dataene nå bare samles, er det naivt å tro at det ikke også vil dannes nye forretningsmodeller av koblingen mellom ny innsikt, inntjeningsmuligheter og betalingsvilje.

Tiden er høyst moden for å prioritere digitalisering av de virkelig viktige tjenestene. De som fellesskapet forvalter i vår norske, nordiske og europeiske samfunnsmodell. Vi er opptatt av at velferdstjenestene skal omfatte alle, ikke bare dem med kjøpekraft fra egen lomme. Derfor gjelder det å sette fellesskapets institusjoner i stand til å håndtere fangst og forvaltning av data.

Underveis i vår historie er ikke velferden bare et produkt av offentlig innsats. Velferden og de bærekraftige løsningene skapes best i samspillet mellom offentlige, private og ideelle krefter. Hele dette samspillet kan og bør omfattes av digitale ambisjoner. Og det aller meste av disse ambisjonene vil måtte la seg realisere i skyen – der dataene forvaltes og deles på sikkert og formålstjenlig vis.

Ingen sky uten fiber i bakken

Som et nokså kjedelig paradoks kommer vi ikke utenom at skyen aldri vil la seg realisere uten sikker tilgang til internett. Selv om svært mye av dataene dannes og fanges opp fra personer og ting som kan kommuniserer mobilt, må ethvert mobilnett over i et skikkelig fastnett for å fungere. Det betyr fiber i bakken. Som en amerikansk kollega fra AT&T så treffende har uttrykt: Desto mer vi går mobilt. Desto mer trenger vi fiber. Den fører vi som kjent stort sett i bakken. Der møter vi igjen på det offentlige, i særdeleshet snakker vi om kommunene. De styrer forvaltningen av veigrunnen, den vanligste og viktigste føringsveien for bredbånd.

Det er vårt ønske at Bredbåndsbyindeksen skal bidra til enda bedre dialog mellom industri og myndigheter, nasjonalt og lokalt, om de forhold som virkelig berører våre felles digitale muligheter. Det starter like under bakken, i vilkårene for å få bygget og forvaltet bredbåndsinfrastrukturen som gjør alt det andre mulig.

Bredbåndsindeksen viser klart at danske byer gjør det sterkt mye på grunn av felles, nasjonale regler for graving i kommunal veigrunn. I skrivende stund mangler dette fortsatt i Norge, enda alt ligger klappet og klart for at samferdselsministeren skjærer igjennom. Det burde virkelig ikke være nødvendig med nok en valgkamp her til lands før dette spørsmålet er avgjort.