Sammen om minnene

På Telemuseet i Oslo kan demensrammede sanse seg fram til svunne tider og skape gode øyeblikk i hverdagen.
**ring ring ring**
Oddlaug Amundøy kniser, løfter opp røret og svarer: 
-Hallo, dette er Oddlaug på sentralbordet, hva heter De?
-Hallo? Det er Erna her! Jeg vil gjerne bestille litt kaffe!

Erna Tander tulle-ringer til venninnen Oddlaug. I utstillingen på Telemuseet får seks brukere fra Lille Tøyen sykehjem omvisning av museumsguide og formidler Torhild Skåtun. Hun oppmuntrer dem til å ta på tingene i utstillingen og svare på telefoner som ringer.

Museumsomviser Torhild Skåtun viser fire av boeboerne i Lille Tøyen Sykehjem rundt i utstillingen

Undervisningsleder ved Telemuseet, Torhild Skåtun, setter beboerne ved Lille Tøyen Sykehjem i aktivitet.

Erindring er målet

- Museer kan være et fint sted for erindring for personer med demens. . Det kan føre til at både personlige og felleskulturelle minner kommer tilbake, sier Skåtun. 
Målet med slike besøk er ikke å lære noe nytt eller intellektuelt å forstå det man ser på. Hensikten er at demensrammede får gode opplevelser, kontakt med egne minner og styrket selvfølelse.
- En sansing eller en stemning kan bidra til at et viktig minne fra livet kommer tilbake. Et minne som kan skape glede, ro og trygghet i den demensrammedes hverdag, forklarer hun. 

Telegrammer skaper minner

For å fremkalle minnene har Skåtun funnet fram gamle telefoner, radioer og telegrammer som de besøkende kanskje kjenner igjen. 
Når hun viser fram og leser høyt fra et gammelt gratulasjonstelegram kommer en umiddelbar reaksjon fra Bjørg Buset. Damen som har problemer med språket, kan gratulasjonsverset utenat og leser med. 
Mange eldre rundt et bord, de ser på gamle telegrammer sammen

Alle museumsgjestene husker telegrammene.

Telegrammene som sendes rundt skaper minner også for de andre, og vekker både dårlige og gode minner. 
- Det var dyrt å sende telegram. Når det kom telegram på døren, visste man at det kunne være dårlig nytt. Man betalte jo per bokstav den gang. Så det var mange som sendte blanke telegrammer. Det betydde at alt stod bra til, forklarer Torhild. 

Var sentralborddame

Når det blir snakk om sentralbord kan Elsa Hirre fortelle at hun jobbet som sentralborddame i sine yngre dager. Det er ikke alt hun husker lenger, men omgivelsene hjelper henne:
-- Ja, jeg jobbet på sentralbordet, jeg. Det var ryddig og fint arbeid. Man opplevde så mangt, vet du. Det var mange rariteter må du tro, jeg lo meg ofte krokete. Men vi gjorde sjelden feil, altså, poengterer hun. 
Torhild forteller at sentralbordet var en viktig arbeidsplass for kvinner, før de giftet seg. Da fikk de ikke jobbe der lenger. 
- Ja det husker jeg at jeg syns var en dum regel. Helt sykt, sier Elsa. 
Nærbilde av Erna som holder opp et telegram

Elsa Hirre var sentralborddame som ung.

Dickie Dick Dickens

Mange eldre rundt et bord. Mueseumsguiden viser fram en gammel blå radio; Kurer
Når Torhild drar fram en gammel blå Kurer-radio og kjenningsmelodien til Ønskekonserten fyller rommet, blir alle stille et par sekunder før de begynner å synge med. 
- Å, jeg husker hvordan det bruste i ørene slik at man bare måtte høre, kvitrer Elsa. 
Når Torhild skifter til Dickie Dick Dickens parerer Elsa: 
- Han traff når han skjøt og han skjøt ofte! 
Og Elsa kjenner igjen selve radioapparatet også. 
- Jeg husker vi hadde med oss vår Kurer’en på alle ferier. Vi hadde den med på stranda og sammenlignet den med naboens radio. Min er finere enn din, sa vi. Og vår var virkelig fin. En dyp rød farge. Og god lyd hadde den også, sier hun. 

Tilgang til egen livshistorie

Mennesker med demens beskriver en opplevelse av gradvis å bli fremmede for, eller miste seg selv. De taper kognitiv kapasitet, orienteringsevne for tid og gradvis sin livshistoriske hukommelse. Slik mister de erindringen om hvem de har vært, og dermed også hvem de er. 
- Tilgang til livshistoriske minner kan støtte demensrammedes opplevelse av å være seg selv, forklarer Skåtun. 
Anja Hovland er hjelpepleier ved Lille Tøyen Sykehjem og har vært på besøk på Telemuseet mange ganger. Hun bekrefter at beboerne får mye positivt ut av slike besøk. 
- Jeg legger merke til at de som er stille til vanlig plutselig livner til når de kommer inn dørene på Telemuseet. Jeg ser nye sider ved brukerne. De forteller historier jeg aldri har hørt nevnt før. Mange er i nuet når de er her, og når de er tilbake på sykehjemmet husker de lite. Men følelsen av gode øyeblikk tar de med seg, forklarer hun. 
Også Elsa er fornøyd med dagens museumsbesøk. 
- Det var veldig fint å få høre fra gamle dager. Det er mye fint som er borte og som aldri kommer igjen. Derfor er det fint å mimre om det vi kan mimre om, sier hun. 
Oddlaug holder i et grått telefonrør. Anja til venstre og Bjørg til høyre smiler og ser på henne

Holder seg til den grå: Jeg slarver i «Televerkets Grå» enda, jeg. Den står på bordet mitt på sykehjemmet, sier Oddlaug Amundøy. Til høyre er hjelpepleier Anja Hovland.