Cybertrusselens konsekvens for samfunnssikkerhet og statssikkerhet

Illustrasjonsbilde.

Digitaliseringen av Norge leder til nye avhengigheter og sårbarheter, og har over de siste årene bidratt til å endre hvordan Forsvaret tenker om både samfunnssikkerhet og statssikkerhet.

Kronikk av Sjef Cyberforsvaret, generalmajor Inge Kampenes

Generalmajor Inge Kampenes

Inge Kampenes

En vesentlig faktor som preger cybertrusler, eller maktanvendelse i det digitale rom, er at de kan ha mange forskjellige karakteristikker, avhengig av motstanderens intensjon. 

Cybertrusler er vanskelige å spore, de forholder seg ikke til geografi og de kan utløses og ramme mål på svært kort varsel. De kan utløses av de tradisjonelle maktforvalterne, nasjonalstatene; men også av grupperinger som kriminelle, aktivister eller aktører som best kan betegnes som leiesoldater. Cybertrusler kan utgjøre både hard og myk makt. Hard makt fordi cyberangrep kan forårsake fysisk ødeleggelse, og dermed benyttes til sabotasjeformål. Men også myk makt fordi det er angrepsformer som utløser effekter som kan avgrenses i tid og rom – og som kan avsluttes når man ønsker det eller når målet og hensikten er oppnådd uten å gjøre permanent, fysisk skade. 

Samtidig har også det norske samfunnet endret seg betydelig. Viktige samfunnstjenester leveres nå av private aktører og samfunnet vårt har blitt betydelig tettere sammenvevd. De tydelige grenseskillene som tidligere eksisterte mellom militærmakten og sivilsamfunnet har dermed blitt mer diffuse. 

Samtidig ligger fortsatt de juridiske prinsippene for anvendelse av militærmakt til grunn. Funksjoner som understøtter Forsvaret er prinsipielt lovlige militære mål, forutsatt at prinsippene om militær nødvendighet og proporsjonalitet ligger til grunn. 

Det tett sammenvevde samfunnet gjør at vurderinger knyttet til nødvendighetsprinsippet kan endre seg. Når sentrale samfunnsfunksjoner som kraft, infrastruktur og elektronisk kommunikasjon understøtter både militærmakten og det sivile samfunnet, så kan angrep som vurderes som militært nødvendig rettes mot sivile mål. 

Likeledes gjør cyberangrepenes myke side det slik at det i dag er enklere å argumentere for proporsjonalitet. Der man før måtte bombe et kraftverk for å stanse kraftproduksjonen som understøttet et militært hovedkvarter, kan man i dag midlertidig stanse produksjonen for en avgrenset periode ved hjelp av digitale angrep.

Digital Sikkerhet

Kombinasjonen av disse forholdene gjør at krigføring er i endring. I militærteorien snakker vi om krigens natur og krigens karakter. Krigens natur er kjernen som aldri endrer seg. Det handler om makt, det handler om å påtvinge en aktør sin politiske vilje og det handler om nasjonalstatenes inngripen mot hverandres autonomi. Krigens karakter er de forholdene som utvikler seg i tråd med de teknologiske, sosiale og politiske rammene for militærmakt. 

Krigens karakter har endret seg betydelig gjennom tidene, blant annet som følge av radikale teknologiske endringer. Eksempelvis introduksjonen av luftoperasjoner under og etter første verdenskrig, men også ved innføringen av nye sambandsløsninger, tilgangen til verdensrommet og tilsvarende. Endringene har fått betydning for hvordan vi driver militære operasjoner og hvordan krigføring rammer oss. 

Utviklingen av en ny krigføringsarena, cyberdomenet, og fremveksten av militære cyberoperasjoner er også en endring som i betydelig grad vil endre krigens karakter i årene som kommer – og en digitalisert nasjon som Norge må være forberedt på slike endringer. 

Vi ser altså en utvikling hvor vi må være forberedt på at en militær motstander mot Norge også vil kunne gjøre sivile virksomheter til digitale mål i en konflikt. Og i henhold til lovverket som regulerer krigføring så kan de også gjøre det lovlig med henvisning til Folkeretten. 

Det betyr at den digitale sikkerheten til norske private og offentlige virksomheter i større grad enn noen gang tidligere er tett knyttet til statssikkerheten. Samfunnssikkerheten og statssikkerheten smelter på denne måten sammen. Det innebærer at vi må jobbe på en bredere front enn det vi har gjort de siste årene. 

Det innebærer også at aktørene i Totalforsvaret må jobbe tettere sammen. Vi må, også i fredstid, ha forsvaret av Norge i bakhodet når vi utveksler erfaringer og informasjon, når vi fremmer nye initiativer for digitalisering og modernisering og når vi øver og trener. Gjennom året har Forsvaret tatt flere initiativer for å samarbeide tettere med sivile partnere, blant dem Telenor Norge, vi har etablert fora hvor sentrale aktører ser på aktuelle og relevante problemstillinger sammen, og vi har invitert partnere til øvelser – eksempelvis NATOs cyberøvelse Locked Shields. 

Vi jobber også sammen om viktige nasjonale prosjekter sammen med våre sivile partnere, både akademia og næringsliv, blant annet for å etablere en nasjonal digital øvings- og treningsarena – en såkalt cyber range.

Dette er gode initiativer som har møtt positiv interesse fra våre partnere, og vi ser frem til å utvikle disse samarbeidsinitiativene videre gjennom 2019 og inn i fremtiden.